Stemnings-epidemien

Psykiatere mener «Hans» og 200 000 andre nordmenn trenger piller mot et ustabilt sinn. Det passer legemiddelindustrien fint.

Av: HENRIK VOGT

Torsdag 15. juni 2006. Det nystartede «Norsk selskap for bipolare lidelser» arrangerer «The Second Bergen Bipolar Meeting» på Radisson SAS Royal Hotel på Bryggen. En rekke såkalt «biologisk orienterte» professorer og overleger i psykiatri er her. Det er foredrag og gallamiddag.

Utenfor foredragssalen står legemiddelfirmaer med stands. De har sponset møtet med over 200 000 kroner, mens selskapets første møte i 2004 ble sponset med 100 000. Flere av invitasjonene til møtet er det firmaene som har sendt ut – til håndplukkede psykiatere. Selskapets hjemmeside ble finansiert av farmasøytiske selskaper: Bristol Myers Squibb, Janssen-Cilag, Desitin, Pfizer, Astra Zeneca, Lundbeck, Lilly og GSK.

Norsk selskap for bipolare lidelser har som mål å spre budskapet om bipolar lidelse i Norge, og får god hjelp av legemiddelindustrien. Eller er det omvendt? Diagnosen «bipolar lidelse» har lenge vært heteste potet i amerikansk psykiatri, og nå kommer diagnosebølgen til Norge. Psykiatere mener det vil hjelpe flere, men hvis det er sant når de hevder at 200 000 nordmenn er sykelig ustabile, har de også åpnet en gullgruve for medisinfabrikantene.

Kuttet pulsåren. Hans (32) jobber som finansiell rådgiver på Aker Brygge. Han forteller om livet som har ført til at han har fått diagnosen bipolar lidelse type II.

Han har hatt omtrent to depressive perioder i året siden tenårene. Men depresjonene er ikke hele historien. Han har også hatt perioder der han har vært høyt oppe med stor arbeidskapasitet.

– Oppturene har i perioder nesten vært en livsstil. Jeg jobbet for eksempel alltid halv stilling ved siden av jusstudiene, men av og til går jeg på en smell og må ta meg helt fri noen dager, forklarer han.

Bare én gang ble svingningene til alvorlig sykdom. I år 2000 var han aksjemegler. Humøret svingte med børsen. Han jobbet mye og lenge, på en konfliktfylt jobb. I en periode kom energien hans ut av kontroll.

– Noe kan forhåpentlig en gang bli morsomme anekdoter, som da jeg kjøpte en Mazda MX-5 Miata på Eurocardet. Ren impuls, sier han.

Deler av 2001 er sløret. «Hans» forteller om fire døgn uten søvn – og etterhvert med sviktende dømmekraft. Han lånte millioner, investerte kontrolløst i eiendom, og tapte. Så dyp depresjon.

– Jeg ble grepet av panikk da jeg gjenvant bakkekontakten og så hvor det bar. Jeg fikk etter hvert gjeld og store praktiske problemer, og mistet sosial status. Det verste var å ikke bli trodd på at jeg var syk, sier han.

Nyttårsaften 2001 kuttet han pulsåren.

– Det var bunnen. Alt jeg trodde jeg var, var borte. Jeg liker fortsatt ikke nyttårsaftener, sier han.

Folkesykdom? Våren 2002 fikk «Hans» diagnosen som noen ledende psykiatere mener langt flere bør få.

– Forekomsten av bipolar lidelse er større enn diabetes, så man kan godt kalle det en folkesykdom, sier professor i psykiatri ved Rikshospitalet, Ulrik Fredrik Malt.

– Bipolar lidelse er sterkt underdiagnostisert. 50 prosent av dem med tilbakevendende depresjoner er egentlig bipolare. Mange får ikke riktig behandling. Bipolar lidelse forveksles med humørsyke, fremholder professor Fred Holsten ved Universitetet i Bergen.

Holsten er blant psykiaterne som mener at minst 5 prosent av den voksne befolkningen, noe færre blant barn, har en bipolar lidelse. Det vil si tilsammen 200 000 nordmenn. Ifølge Statens Helsetilsyns retningslinjer skal alle med diagnosen ha langvarig medikamentell behandling.

En folkesykdom altså. Men hva er egentlig bipolar lidelse?

Amerikansk bølge. Diagnosen dukket først opp i USA. Tidligere ble navnet manisk-depressiv lidelse brukt, men dette ble endret og diagnosekriteriene kraftig utvidet. Etter at psykiaterne introduserte diagnosen bipolar lidelse type II, steg de høyeste anslagene over antall rammede fra én av 100 til over én av 20. Etterhvert har psykiatere definer en voksende gruppe undergrupper eller tilleggsdiagnoser. Bipolar lidelse type 2,5 kalles cyclotymi og defineres av vedvarende, mindre alvorlige, men plagsomme svingninger over flere år. Diagnosen kan – også til forveksling – ligne det som er blitt kalt humørsyke.

Type III: Som type II, men man trenger ikke å være hypoman. Det holder hvis du har familiemedlemmer med bipolar lidelse eller blir hypoman av medisiner eller rusmidler.

Type IV: Livsglade individer som er kreative og dynamiske frem til 45-55 år for så å bli deprimerte og tilbaketrukne. Ligner utbrenthet.

Legger man til disse diagnoene stiger antallet som faller innenfor den diagnostiske merkelappen bipolar lidelse ytterligere.

Man må langt fra ha vært så langt nede som «Hans» for å få diagnosen.

Den gis ikke bare til dem som er helt ukritiske og maniske som i manisk-depressivitet. Det holder at du har vært såkalt hypoman. Hypomani er en lettere form for mani, en oppstemthet som oftest oppleves positivt. Bipolar type II er derfor vanskeligere å skille fra det normale.

Men: Hvor ustabil må du egentlig være for å være syk? Hvor høyt oppe er hypomant, og hva er bare mye energi? Og hvor lenge må du være høyt oppe for å være syk? Grensene utvides stadig. I dag vil psykiateren spørre deg: «Har du noen gang hatt en periode på minst fire dager hvor du har følt deg «høyt oppe» eller «ovenpå» eller så full av energi at du kom opp i vanskeligheter, eller hvor andre har ment at du ikke helt var deg selv?»

Mange deprimerte må svare ja, og flere får dermed en bipolar lidelse-diagnose fremfor «vanlig» depresjon. I psykiatrien debatteres det nå hvor grensene skal gå. Den sveitsiske bipolarguruen Jules Angst sier du kan defineres som hypoman med bare én dags oppstemthet. Grensen settes ned, spår Holsten. I så fall faller enda flere inn i båsen «bipolare» og må, ifølge psykiaternes retningslinjer, dermed ha medisiner.

Industriens sykdom. Overslagene fra Angst og hans tilhengere er ikke bare vitenskap. De er også skjønnsmessige vurderinger som eksperter gjør. Og de er også gode nyheter for legemiddelindustrien – som ekspertene ofte har nære bånd til. Mot slutten av 1990-tallet var patentene på de såkalte lykkepillene, SSRI, i ferd med å løpe ut, og billige kopier truet omsetningen. Industrien speidet etter et nytt marked. Bipolar lidelse kom som bestilt.

Økende overslag over bipolar forekomst var økende overslag over et nytt bipolart marked.

Dessuten: SSRI, de såkalte lykkepillene altså, kan forverre bipolar lidelse, annen medisin må til, noe legemiddelindustri og visse psykiatere fremhevet sterkere når patentene for disse var i ferd med å løpe ut. Den nye «folkesykdommen» åpnet dermed for en helt ny medikamentgruppe: Stemningsstabiliserende midler. Stemningsstabiliserende midler er egentlig ingen egen vitenskapelig definert gruppe medisiner. «Stemningsstabiliserende» er mer et markedsføringsnavn enn en vitenskapelig betegnelse. De er først og fremst medisiner som har vært brukt ved epilepse og psykoser (virkelighetsbrist), men som er blir gitt et nytt bruksområde og derfor trengte et nytt navn. Interessen for medisinene eksploderte. Industrien sponset bipolarkonferanser, og psykiatere fikk forskningsmidler og nye arbeidsoppgaver.

Kritikere hevder nå at overslagene over antall syke er kunstig høye og resultat av at legemiddelindustrien markedsfører sykdom for å selge mer. Såkalt «disease mongering».

Professor David Healy ved Universitetet i Cardiff, Wales, er ekspert på psykiatrimedisi- ner og har jobbet for flere store legemiddelfirmaer. Han har skrevet artikkelen «The Latest Mania – Selling Bipolar Disorder» i tidsskriftet Public Library of Sciences (PLoS).

– Intet firma ville vært interessert i bipolar lidelse hvis ikke psykiatere skrudde opp tallet på mennesker med sykdommen. Selskapene vet at når diagnosen stilles, følger medisineringen nesten automatisk. De ønsker at humørsvingninger ses som biologisk sykdom og ikke livsaspekter folk kan gjøre noe med. Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke, sier han.

Siden bipolar lidelse oftest behandles med forebyggende, langvarig medisinering, gir en diagnose også en attraktiv langtidskunde, hevder Healy.

Påvirker forskning. Det er 2003. Etter ett år på den gamle medisinen mot manisk-depressivitet, litium, får «Hans» det nye «stemningsstabiliserende» Zyprexa. Medisinen hjelper, men «Hans» sliter med bivirkningene.

– Jeg gikk opp 30 kilo, har fortsatt strekkmerker på magen og sliter med å bli kvitt de siste ti kiloene. Jeg ble apatisk, forteller han.

Healy mener legemiddelfirmaene påvirker forskningsgrunnlaget psykiaterne baserer seg på.

– Firmaenes makt er selektiv. Det er mange forskningsstudier der ute. Industrien markedsfører dem som passer deres behov. De sprer studier som sier at én av tyve har bipolar lidelse, ikke de som sier én av hundre. De sponser konferanser og inviterer forskere med passende resultater, sier Healy.

Medisinsk direktør Else Høibraaten i selskapet Lilly mener Healy er ensidig.

– Bipolar lidelse er ikke normale humørsvingninger, men en kronisk sykdom med uttalte svingninger i stemningsleiet. Økningen i diagnosen kan skyldes at sykdommen før ble oversett, og at mennesker ikke fikk behandling. Vår medisin Zyprexa kan gi mange et bedre liv, og den omfattende forskningen bak er offentlig på lillytrials.com, sier hun.

Sponsestopp. Norsk selskap for bipolare lidelser stengte sin sponsede nettside etter at A-magasinet tok kontakt, og opplyser at det i fremtiden vil avstå fra sponsing.

– Vi vet at kontakt med industrien kan gi inntrykk av at selskapet er medikamentstyrt. Det er galt. Vi er like opptatt av psykoterapi som medisiner, og arbeidet i selskapet er ulønnet og frivillig. Ifølge FN er bipolar lidelse blant verdens ti viktigste årsaker til uførhet i aldersgruppen 15-45 år. Selskapets mål er å formidle den omfattende nye kunnskapen til folk og behandlere slik at flere får riktig behandling, sier leder i selskapet, overlege Ketil J. Ødegaard ved Psykiatrisk akuttmottak på Haukeland universitetssykehus.

Overlegen påpeker at mange har fått et bedre liv med diagnosen bipolar lidelse. Tobarnsmoren «Elisabeth» (39) ønsker ikke å stå frem med navn, men vil at en slik historie blir kjent. Hun har vært innlagt flere ganger siden tenårene.

– Jeg fikk mye god hjelp, men depresjonene kom igjen og igjen. Før nedturene hadde jeg veldig aktive og søvnløse perioder. Da psykiateren min fastslo bipolar lidelse type II, gikk jeg i bakken og brukte fire måneder på å avfinne meg med at det kunne være sant. Jeg har ikke siden ungdommen vært så stabil som de fire årene jeg har brukt medisiner, forteller hun.

Bipolar.com. Internett er legemiddelindustriens viktigste markedsføringsarena. Forsøk å google «bipolar disorder». En rekke sponsede sider listes opp. Prøv for eksempel http://www.bipolar.com sponset av GSK. Her kan du diagnostisere deg selv. «There’s help, learn more. Tror du at du har bipolar lidelse? Dette spørreskjemaet kan hjelpe deg med diagnosen. Tell a friend.»

En egen subkultur med folk som identifiserer seg med diagnosen er dukket opp på nett med chattesider som Bipolar World eller norske Bipolart treffpunkt. Psykiateren og forfatteren Finn Skårderud mener diagnosen har hatt en interessant «karrière».

– Folk søker fortellinger for å forklare smerten i livet. Bipolar lidelse er som alle andre diagnoser en slik fortelling. Leger stiller diagnoser, men pasienter er ofte selv på jakt etter diagnostiske fortellinger og shopper etter dem på Internett. Koblet med en pengesterk industri kan det bidra til urealistisk høye tall for visse lidelsesformer, sier han.

Bipolar lidelse er en diagnose som er sterkt forankret i kunnskap om arvelighet. Når langt flere mennesker innlemmes i diagnosen, bør man være noe skeptisk, mener Skårderud. Der depresjon før ble forklart med fortellinger om sinte guder eller traumer i barndommen, kan mye ustabilitet i dag forklares med den fortellingen om bipolar lidelse, en fortelling som gjerne forteller at sykdommen er «genetisk», eller «biologisk» og – helt sentralt – ikke noe man kan gjøre noe med annet enn å ta medisiner.

– Kanskje det til en viss grad er riktig, eller kanskje ikke, sier psykiater Skårderud. Han bruker selv diagnosen, men synes det er skremmende hvordan sykdommen diagnostiseres i stor stil på enkelte sykehus, på andre lite.

– Det farligste med diagnoser er å tro fullt og helt på dem. Mange psykiatere glemmer at de er språkkonstruksjoner og produkter av sin tid. Det er farlig. Vi glemmer det subjektive og snakker om gruppen fremfor individet. Vi kan ende opp med å kamuflere sider ved vår kultur som er årsaker til usta- bilitet – som løs familiestruktur og kollektiv uro. Da kan fenomener som hører hjemme i samtaler mellom mennesker, bli gjort til medikamentelle temaer, hevder han.

“Hans” har gjort seg sine tanker.

– Folk har en tendens til å se alle mine svingninger som uttrykk for sykdommen. Men gitt mine praktiske problemer er det naturlig å bli deprimert av og til, sier han.

Ifølge historien om bipolar lidelse slik den fortelles av mange psykiatere og legemiddelindustri er ikke psykoterapi noen vits ved bipolar lidelse, annet enn som et virkemiddel for å ordne livet og huske å ta medisinene. “Hans” har i løpet av de siste syv årene fått ti timer psykoterapi.

– Det er egentlig hårreisende lite. Å ha bipolar lidelse er for meg som å være evig tenåring. Jeg tror terapi kunne stabilisert meg mer. Jeg sliter med selvtilliten. Når man mister seg selv helt, er det ikke gjort i en håndvending å få seg selv tilbake, sier han.

Forebyggende. “Hans” ble anbefalt å gå på medisiner i lang tid, men i november 2005 sitter han igjen på kontoret til fastlegen. Han har kuttet ut medisinene for flere uker siden, mot legens anbefaling, men har ikke villet si det ennå.

– Det ga meg dårlig samvittighet. Alle sa jeg burde ta dem. Medisinene hadde hjulpet meg, men nå hemmet de mest, og jeg måtte slutte for å komme videre. Det er flere av oss bipolare som føler vi ikke er helt oss selv uten noen svingninger, sier han.

Else Høibraaten i firmaet Lilly advarer mot å slutte med medisinene uten å spørre lege, og “Hans” vet at mange psykiatere vil hevde valget hans var feil. Bipolar lidelse regnes som genetisk – og de siste tiårene har ordet «gener» også ofte blitt forbundet med «determinisme», altså noe vi er dømt til og ikke kan gjøre noe med. Ifølge historien som fortelles om bipolar lidelse har de som får diagnosen også stor risiko for tilbakefall livet ut.

– Jeg må bare tenke positivt. Det er galt å stemple folk som kronisk syke. Når man leter etter seg selv på ny, og blir fortalt at man vil være syk livet ut, da blir man det, sier han.

“Hans” sier han er sikker på at han ikke vil forsøke å ta sitt eget liv igjen.

– Jeg har ikke hatt alvorlige svingninger etter at jeg sluttet. Jeg vet mer om meg selv nå, og noen venner er jeg nærere enn noensinne. Med et mer strukturert liv håper jeg det kan fortsette, sier han.

Kreativ-depressiv. Rundt nyttår samlet “Hans” en del tekster han har skrevet siden 2002 og publiserte dem på sin mye besøkte VG-blogg. Han fotograferer også.

Enkelte studier tyder på at kreative og dynamiske trekk forekommer oftere hos folk som også har trekkene som utløser diagnosen bipolar lidelse. Oppstemtheten gir resultater. Inspirasjon.

– Her på Vestlandet kaller vi bipolar type II for kreativ depresjon. Hvis man tok bipolare ut av historiebøkene, kan man lure på om bare permene var blitt igjen, sier psykiatriprofessor Holsten.

Legen og tannlegen Jon Sudbø som ble fratatt lisensene etter forskningsjuks, sto i sommer frem i radioprogrammet «Sånn er livet» med bipolar lidelse type II. Slik forklarte han høyt tempo, normer kuttet i svingene og det dype fallet.

Bilde av ustabilitet. Tenk deg en gang i fremtiden. Du har hatt depresjoner, psykiateren har snakket med deg, men er ikke sikker på diagnosen. Du blir tatt med til røntgenavdelingen på sykehuset og lagt i en MR-maskin, et avansert apparat som bruker magnetisme for å ta bilder av hjernen din. Legene ser på bildene, og diagnosen blir mer sikker: Bipolar lidelse.

Ved Ullevål universitetssykehus jobber røntgenleger og psykiatere sammen for at dette kan bli virkelighet. På nevroradiologisk avdeling sitter professor i psykiatri Ole A. Andreassen bak en dataskjerm som viser unormal hjerneaktivitet hos pasienter med bipolar lidelse. – MR-bilder har for første gang gjort det mulig å måle hjerneaktivitet ved følelser og se hva som foregår hos folk med bipolar lidelse. I visse deler av hjernen, spesielt amygdala som er knyttet til følelser, kan vi se unormal funksjon i denne pasientgruppen, sier Andreassen.

I dag er psykiaterne avhengig av samtale, skjemaer og skjønn for å stille diagnosen. Målet er å finne forandringer i hjernen som er spesifikke for bipolar lidelse.

– Det hadde vært flott om dette kan bli en ny diagnostisk metode, men det er fortsatt langt frem, i alle fall 10-15 år, understreker Andreassen.

Bipolar fremtid. «Brandon and the bipolar bear» heter en bok for barn ned til fire år som kom ut i USA i 2004. Brandon er både trist, sint og som en rakett. Han kommer til Dr. Samuel. «Du har bipolar lidelse», sier legen, forklarer at følelser er styrt av kjemikalier, og får både Brandon og hans bipolare kosebamse til å love å ta medisinene sine. Bipolar lidelse er nå heteste mote i barnepsykiatrien I USA, og diagnosen er på full fart inn i Norge. Det store spørsmålet er nå: Er mange barn som har fått diagnosen AD/HD egentlig «bipolare»?

Psykiater Fred Holsten sier flere barn vil få diagnosen fremover.

– Barn og ungdom har kortvarige svingninger og faller derfor utenfor dagens diagnose. Definisjonen vil nok utvides, spår han.

Kunnskapen om langtidsvirkninger av stemningsstabiliserende medisiner på barn er svært liten, men de gis nå i økende grad. I USA til barn ned i to år.

– Foreløpig tyder ingen forskning på at de er skadelige. Disse medisinene virker nesten som vitaminer på hjernen, og styrker nydannelsen av hjerneceller, sier Holsten.

http://www.bpkids.org, sponset av Janssen-Cilag, Abbott, Pfizer, GSK og Lilly, er et eksempel på nettsider om «BP-barn».

– Selskapene ser barn som et utvidet marked. Barn vil bruke medisinene i flere år enn voksne. Det lønner seg at urolige barn får diagnosen bipolar lidelse istedenfor ADHD. Medisinene mot bipolar lidelse er generelt langt dyrere enn medisinene mot ADHD, sier David Healy.

I boken «The bipolar child» finner den amerikanske barnepsykiateren Demitri Papolos svaret på overdreven sparking i mors liv: Det bipolare fosteret.
twitter.com/henrikvogt
——

LES OGSÅ om bipolar lidelse og bruken av diagnosen på barn i disse artiklene:

• Rebecca Rileys utenkelige død.
• Det ustabile barnets nye diagnose.

Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten A-magasinet 2007-02-16. Det er kun fått noen mindre endringer og den representerer situasjonen i 2007. Siden artikkelen ble skrevet har bruken av diagnosen bipolar lidelse og tilhørende behandling økt sterkt i Norge. Hovedpersonens navn er endret da han ikke lenger ønsker det forbundet med artikkelen av hensyn til arbeidsliv og familie.