Det er et folkehelseproblem når sentrale premissleverandører for barneomsorg overser ny biologikunnskap.
Av: CHARLOTTE LUNDE og HENRIK VOGT
En forknytt smilende fireåring. Barndomsbildene av Anders Behring Breivik har fått en ny betydning med opplysningene fra hans tidlige barneår. Aage Borchgrevinks nye bok «En norsk tragedie» beskriver relasjonell mishandling, og Statens Senter for Barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) anbefalte i 1983 omsorgsovertakelse.
Ekspertens avvisning. Handlingene 22.juli står selvfølgelig ikke i forhold til den kritiske omsorgssituasjonen SSBU beskrev. Ingenting gjør det. Vanskelige oppvekstvilkår vil aldri kunne unnskylde så ekstreme handlinger. Vi mener likevel – i lys av ny kunnskap om barns biologiske utvikling – at disse opplysningene bidrar til å forstå. Det mener derimot ikke psykolog Svenn Torgersen, en viktig premissleverandør for barneomsorg i Norge i et intervju med VG torsdag:
«Det er ikke mulig å kunne konkludere med at en eventuell omsorgssvikt er noe essensielt for denne saken. I bunnen kommer det fra en personlighet, som er knyttet til hans spesielle genetiske forutsetning og påvirkninger som startet allerede i fødsel. Der skjer det en del mer eller mindre tilfeldige ting som former hans personlighet.»
(Denne kronikken sto på trykk i VG 9. oktober 2012. LES videre på VG Nett her eller les hele artikkelen under.)
Psykologiprofessor Torgersen, som er tilknyttet Regionsenteret for barne- og ungdomspsykiatri i Øst og Sør, avskriver viktigheten av barndom og foreldre for barns utvikling. Han avviser i VG at personlighetsforstyrrelser kan knyttes til barndom: «Det finnes det ikke noe bevis for. Det eneste som er bevist er at det er tett knyttet til genetikk.»
Stopp litt ved dette. Dette er en sentral fagmann som ser ut til å mene at foreldres behandling av barn er uviktig for barnas senere utvikling.
Torgersens synspunkt baserer seg på en type forskning han selv har drevet med lenge, såkalte tvilling- og adopsjonstudier. Han ser ut til å mene at det er genene våre som er den sentrale skapende og styrende kraft i våre liv. Problemer oppstår av skjebnesvangre «dårlige gener».
Disse studiene gir viktig kunnskap, men har veldokumenterte begrensninger. Spesielt forutsetter forskningen at gener og miljø kan skilles fra hverandre. Ledende forskere på barns biologiske utvikling i dag mener at dette er en foreldet tankegang. I klartekst blir det stadig tydeligere at gener ikke skaper noe som helst, men inngår i et komplekst og udelelig samspill med miljøet. Årsakene til barns utvikling ligger i selve samspillet.
Orkidébarn. Banebrytende forskere i dette feltet, Avshalom Caspi og Terrie Moffitt ved Londons King´s College, viser at det som er blitt oppfattet som «dårlige risikogener» først bidrar til sykdom under visse betingelser, for eksempel barnemishandling. Andre genetiske varianter kan virke beskyttende i samme situasjon. Det ser ut som fagfolk tidligere har oversett at de samme «dårlige risikogenene» kan utgjøre et spesielt potensial for vekst under «nærende» eller gode oppvekstvilkår. Dette gjelder spesielt en gruppe barn som er særlig sensitive for både positiv og negativ påvirkning, såkalte «orkidébarn».
Den såkalte «orkidéteorien», fremmet av forskerne Thomas Boyce, Bruce Ellis og Jay Belsky endrer dramatisk synet på menneskelig skjørhet og potensial. Man snakker ikke lenger om dårlige gener, men gener med ulike potensialer på godt og vondt. Samtidig knytter forskning oppvekstvilkår til endringer i flere hjerneområder hos både barn og voksne.
Biologen Michael Meaney fra McGill University i Canada, en banebrytende forsker på feltet, sier det slik: «Å spørre hva som er viktigst for personlighetsutvikling av arv og miljø, er som å spørre hva som er viktigst for arealet av et rektangel: Lengden eller bredden?» Torgersen ser stadig ut til å peke ut en side som den viktigste.
Den nye kunnskapen snur opp ned på mye av tenkningen rundt barn og gener.
En viktig illustrasjon på det, er studier som viser at foreldrestøttende tiltak faktisk gir en positiv effekt. Og i tråd med orkidéteorien ser det ut til at slike tiltak kan være mest effektive hos de barna som har det man tidligere ville kalt «dårlige risikogener». De man så som genetisk mest håpløse, kan ha altså ha størst potensial til en positiv utvikling.
Vi må spørre hvor langt Torgersen vil gå i å tilbakevise viktigheten av omsorg. Var for eksempel fornedringen i Romanias barnehjem under Ceausescu uten konsekvenser? Her har utviklingsforskeren Michael Rutter fra King´s College i London påvist autismelignende tilstander som følge av mishandling og fravær av menneskelige relasjoner. Skyldtes skadene også her bare gener og tilfeldigheter?
Må tas på alvor. Vitenskap kan tolkes på ulike måter, men Torgersen hopper bukk over den nyeste forskningen på barns utvikling når han avskriver barndommens betydning. Under rettssaken i Oslo tinghus kom også Riksrevisjonen med en rapport som avdekker store mangler ved norsk barnevern.
Debatten boken «En norsk tragedie» forsøker å reise, bør tas på høyeste alvor.
—
LES OGSÅ: Master i vitenskapsfilosofi, Øystein Vogt, har over lengre tid jobbet med og skrevet om flere av problemstillingene som ligger til grunn for kronikken. Han skriver: «Nature-nurture (oppdelingen av årsaker i «arv» og «miljø», Henriks anm.) is unfit to account for the seamless co-determination of behavior by biological evolution and culture. (…) Nature-nurture inherently fails to recognize that the relative contribution of genes versus environment is a function of dynamic causal factors, such as changes in the nonsocial or social environment, whether non-explicit (”natural”) or explicit (arranged, intervention). The problem with heritability is not just that it deals with variation in populations, but its inherent focus on fixed causal contribution accounts, instead of recognizing that one of the main interests when estimating the significance of ontogeny, (et individs utvikling, Henriks anm.) is the potential for intervention — the extent to which the systematic manipulation of ontogenetic, cultural variables can influence x trait or behavior, whether it is a psychiatric disorder, a medical condition, or functioning in school or at work.» Les videre her.
LES OGSÅ: Orkidébarna: Ekstreme muligheter. Kunne Anders Behring Breivik vært én av våre beste med en bedre barndom? Les teksten fra A-magasinet 5. oktober 2012 her.
LES OGSÅ: Kan noe så «mykt» som morsomsorg påvirke noe så «hardt» som genene våre? Les artikkelen Genetisk oppdragelse her.
Henrik Vogt 