Kunne en god oppvekst gjort Anders Behring Breivik til en av de beste blant oss? Barn som bærer i seg kimen til katastrofe, kan også utvikle seg i uvanlig positiv retning. Forskerne kaller dem orkidébarn.

Av: HENRIK VOGT og CHARLOTTE LUNDE

Image

Denne teksten er en gjengivelse av hovedoppslaget i Aftenposten A-magasinet 5. oktober 2012. Etter avtale med redaksjonen. (Faksimile: A-magasinet)

I 1983 kommer en kvinne opp bakkene til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) på Gaustad i Oslo. Med seg har hun sin sønn, Anders. Hun opplever gutten som aggressiv og klengete og har selv søkt hjelp. De blir der i tre uker.

«Anders fylte fire år på SSBU. Han ble testet i mange sammenhenger, og tilbrakte blant annet flere timer i lekerommet på SSBU. Anders kom inn i et værelse der det var en sandkasse, kasser med forskjellige leker, dukker og tegnesaker på et bord. Mot veggen sto «hele-verden-skapet», et skap med mange forskjellige figurer av dyr og mennesker: forskjellige folkeslag, soldater og indianere. Gjennom leken skulle gutten fremstille sin indre verden.»

Dette skriver Aage Borchgrevink i sin bok En norsk tragedie. Han siterer deler av psykiatrirapporten som tidligere ikke er blitt omtalt offentlig.

«Lekeobservasjonen var en av testene som indikerte at Anders manglet grunnleggende trygghet og hadde dårlig tilknytning – han var «kontaktavvergende», som psykologen skrev. Han manglet en strategi for å forholde seg til både mor og andre voksne, og virret rundt. I psykiatrien kalles dette disorganisert tilknytningsmønster, en relativt typisk adferd når «havnen for trygghet samtidig er kilden til frykt». Det var ingenting i veien med guttens intelligens, han var ikke utviklingshemmet. Problemet hans var et annet, og minnet om det man senere skulle finne i studier av barnehjemsbarn fra Romania. Anders fikk ikke noen diagnose av SSBU, men han ble beskrevet som «avvikende», og bildet teamet tegnet av den lille gutten, minner delvis om det som i dag omtales som reaktiv tilknytningsforstyrrelse, en relativt sjelden og alvorlig diagnose.» Det har lenge vært kjent at barnets tilknytning til de nærmeste i tidlige leveår er livsviktig for senere utvikling og helse. Men noen er mer sårbare enn andre. Hvorfor? Fokuset har historisk vært ensidig på «dårlige» gener. De siste årene har oppsiktsvekkende forskning om samspillet mellom gener og miljø vist at «positivt» og «negativt» er to sider av samme genetiske mynt. Dette har gitt en ny biologisk teori om barns utvikling, som radikalt kan endre synet på menneskelig styrke, skjørhet og lidelse: Orkidéteorien.

Du husker kanskje begrepet løvetannbarn? Barn som klarer seg til tross for store belastninger. Som løvetannen som springer ut gjennom asfalt. I den nye teorien dukker et nytt bilde opp: Orkidébarn. Lette å skade, men også med stort potensial. De samme genene som er forbundet med antisosial og selvdestruktiv adferd, ser også ut til å ligge bak tilpasning og suksess.

I MORS LIV. I saken mot Anders Behring Breivik landet retten til slutt på diagnosen sammensatt personlighetsforstyrrelse med antisosiale, narsissistiske og paranoide trekk.

En norsk tragedie analyserer Breiviks barndom og reiser spørsmålet: Hvordan kunne en i utgangspunktet sensitiv, kunnskapsrik og disiplinert liten gutt bli Norges mest forhatte menneske?

«Problemet med å prøve å forklare hatet til Breivik er at forklaringen nødvendigvis må berøre omsorgssvikten han ble utsatt for i tidlig barndom», konkluderer Borchgrevink.

Han siterer SSBUs rapport der moren omtaler sitt forhold til sønnen:

«Allerede under svangerskapet opplevde hun Anders som et vanskelig barn som var urolig. (…) Den daglige omgangen med ham er i sterk grad preget av dobbeltkommunikasjon, hun er på den ene siden symbiotisk, men avviser samtidig med kroppen og kan skifte brått mellom å snakke sukkersøtt til ham og uttrykke dødsønsker åpent.»

Borchgrevink beskriver at hun «forvirret gutten gjennom vekselvis å skyve ham vekk og trekke ham til seg». Disse uttalelsene og observasjonene danner noe av grunnlaget for fagfolkenes konklusjon våren 1983, slik Borchgrevink skriver:

«SSBU mente at Anders ble utsatt for omsorgssvikt av moren. De anbefalte det mest drastiske av tiltakene barnevernet rådet over, omsorgsovertagelse. Når SSBU konkluderte slik de gjorde, var det fordi de ikke mente at ting ville endre seg i den lille familien. Rapporten innebærer dermed en ganske entydig dom over morens evne som omsorgsperson. Moren klarte ikke å håndtere Anders, ble provosert og gikk nærmest i oppløsning, slik at det ville være best for alle, også for moren selv, om han kom over i et fosterhjem, mente SSBU.»

Slik gikk det ikke da moren tok saken til retten. SSBU fastholdt ifølge boken at Anders’ omsorgssituasjon var så sviktende at han sto i fare for å utvikle alvorlig psykopatologi.

Borchgrevink spør om ting ville vært annerledes om barnevern eller domstol hadde lyttet til anbefalingene deres og plassert Breivik i fosterhjem som fireåring. Han konkluderer med at barnevernet, og ikke PST, er den etaten som mest sannsynlig kunne ha gjort en forskjell.

Advokat for Anders Behring Breiviks mor, Ragnhild Torgersen, ønsker ikke å kommentere boken og dens innhold.

GENER OG MILJØ. Borchgrevink understreker at å forstå Breivik ikke er å unnskylde, og at han ikke var dømt til å utføre handlingene 22. juli 2011. Han ønsker heller ikke å henge ut moren, men spør hvorfor hun ikke fikk hjelp.

Med Borchgrevinks bok kommer spørsmålet tilbake nok en gang: Født sånn eller blitt sånn?

HISTORIE. Biologisk forskning forenkler og kan aldri forklare alt ved mennesker, men er i ferd med å utvikle et stadig mer finkornet bilde. Bruk av biologiske teorier for å legitimere overgrep mot befolkninger med «dårlige gener» under annen verdenskrig og i rasismens USA gjorde biologiske forklaringer tabubelagte inntil 1970-tallet. Oppvekstmiljøet sto ensidig i fokus.

Men fra 1980-tallet, og særlig utover på 1990-tallet, begynte gener igjen å dominere tankegangen i mange fagmiljøer. Samtidig viser flere tiårs studier at belastende oppvekstforhold og mellommenneskelig mishandling er forbundet med økt risiko for sykdom. Men dette gjelder ikke alle. Noen kan takle de verste forhold.

Hvordan? Og hvorfor?

SELVINNSIKT. Møt James Fallon. En stor mann av engelsk-siciliansk herkomst med et litt mafiosoaktig utseende. Fallon er professor ved University of California, Irvine i USA og verdenskjent for sitt arbeid med drapsmenn med psykopatiske trekk, som manglende medfølelse og normbrytende, aggressiv og voldelig adferd. Men ikke bare det: Fallon er også en slags vandrende historie om psykopati, og mener selv han kunne endt opp med en personlighet farlig nær Breiviks.

Forskerens historie er slik: Han tar gentester, altså DNA-analyser, og studerer avanserte bilder av drapsmenns hjerner. Han studerer imidlertid også andre sykdommer, som Alzheimer, og det er i en slik studie han selv stiller opp blant dem som skal sammenlignes med syke. Da han ser over resultatet av studien, dukker det opp et hjernebilde med slående likhetstrekk med psykopaters. Fallon er forbløffet: Det er hans eget!

Han sjekker gentestene sine. Genetikerne sier de aldri har sett et individ med så mange risikogener for psykopati og flere andre sykdommer. Og det er mer: En slektsforsker i familien kan nå fortelle om flere drapsmenn på farssiden. Men Fallon er en ikkevoldelig, kjent forsker.

– Mitt tilfelle passer godt med teorien om orkidébarn, sier Fallon til A- magasinet.

(SE James Fallon fortelle sin historie på TED-talks her.)

NY IDÉ. Historien om orkidéteorien begynner tidlig på 2000-tallet. På denne tiden har forskerne akkurat kartlagt det menneskelige genomet, alle de menneskelige genene på DNA-molekylene. Troen på at genene styrer hvordan vi blir, er stor. «Dårlige» risiko-gener svarer til én sykdom, og gener og miljø ses som to uavhengige innflytelser. James Fallon mener denne tankegangen er foreldet.

– Hverken gener eller miljø avgjør i seg selv. Jo mer vi får vite om dette, viser det seg at det er et samspill mellom disse to. Det er vanskelig å regne ut hvor mye som skyldes henholdsvis arv og miljø. Arv og miljø forsterker hverandre. Jeg tenkte tidligere at alt var gener, noe jeg virkelig har måttet endre, sier James Fallon.

I 2002 og 2003 gjør forskerne Avshalom Caspi og Terrie Moffitt ved King’s College i London oppsiktsvekkende funn. Forskerne vet at det i befolkningen finnes ulike versjoner av gener med ulik funksjon. Caspi og Moffitt tar spesielt for seg genet MAO-A hos menn. MAO-A har med omsetningen av flere signalstoffer i hjernen og dens utvikling å gjøre. Det har også vært forbundet med psykopati, altså hensynsløs, manipulerende og voldelig adferd. Det er to versjoner av genet. Hva er forskjellen på dem?

Det første Caspi og Moffitt finner ut, er at det først og fremst er bærere av den ene versjonen som har risiko for psykopati. På grunn av forbindelsen til aggresjon og vold får denne versjonen derfor tilnavnet «krigergenet». Den andre versjonen ser derimot ut til å virke beskyttende. Et «løvetanngen».

Men det viktigste forskerne finner, er noe annet: «Krigergenet» er kun forbundet med psykopati hvis bærerne av det er blitt utsatt for mishandling.

Men historien om orkidéhypotesen stopper ikke der.

Tre forskere på barns utvikling tar ballen videre: Thomas Boyce, professor i barnemedisin ved University of British Columbia i Canada, Bruce Ellis, psykologiprofessor ved University of Arizona og Jay Belsky, psykologiprofessor ved University of Birkbeck i London. De har observert en gruppe barn som lettere preges av oppvekstmiljøet enn andre. Og da ikke bare for «tærende» livshendelser. De er også spesielt mottagelige for det som «nærer». De er generelt sensitive.

Da professorene ser nærmere på forskningen, finner de oppsiktsvekkende nok ut at medisinsk forskning, som ofte fokuserer på risiko og det negative, bare har sett halvparten av virkeligheten. Den har enøyd fokusert på hva som skjer med bærere av «risikogener» når barna blir utsatt for noe «tærende».

Professorene begynner å grave i forskningen for også å kartlegge hvordan det går med de samme barna når de utsettes for en «nærende» oppvekst. Plutselig blir bildet større og klarere.

Når de samme barna som bærer på det som utelukkende har vært tenkt på som risikogener, blir positivt stimulert, har de ikke bare like liten risiko for problemer som de som bærer på et tryggere «løvetanngen». De ser da ut til å få utløst et spesielt positivt potensial. Orkidébarna er mer sensitive og tåler ikke å bli kjørt over. Men de kan, som orkideen, blomstre til noe spesielt fargerikt dersom de «næres» riktig. De er da faktisk mindre utsatt for problemer enn selv «løvetannbarna».

Altså: Ikke bare er det slik at gener er «risikogener» først under visse forhold; de samme «dårlige» genene kan også virke positivt under andre livsvilkår. Vanlig folkevett, tenker du kanskje, men i biologi og medisin er dette nyheter med sprengkraft nok til å endre menneskesyn og behandling.

(Artikkelen fortsetter under grafikken)

Image

ORKIDÉTEORIEN (klikk på bildet for å forstørre)
Den oransje stiplede linjen markerer bildet forskere har sett på til nå, altså hvordan gener er forutsetninger for noe negativt. Med orkidéteorien kommer også den venstre delen av bildet: De samme genene/barna kan også utvikle seg mot noe som anses positivt.
Løvetannbarn har genetiske forutsetninger for å klare seg til tross for vanskelige oppvekstvilkår, men er mindre mottagelige for «nærende» stimuli.
Orkidébarna har genetiske forutsetninger for å være mer sensitivite for både «nærende» og «tærende» stimuli. De kan komme både mye bedre og mye dårligere ut enn løvetannbarn. De kan bli mer ytterliggående og ekstreme på godt og vondt. Oppdragelse og omsorg er derfor mer avgjørende.
Gjelder fra unnfangelsen. Stress i fosterlivet hos moren kan tenkes å øke sensitiviteten hos barnet senere i utviklingen.
Betyr ikke at løvetannbarn kan behandles dårlig.
Et individ kan tenkes å ha «orkidéforutsetninger» på visse områder som utvikles i visse perioder av livet og «løvetannforutsetninger» på områder som utvikles i andre perioder. Dette avhenger blant annet av antall og fordeling av «orkidé-» og «løvetanngener» hos individet.
Kilde/formelt navn: Differential susceptibility to the environment: An evolutionary-neurodevelopmental theory (Ellis, Boyce, Belsky, Bakermans-Kranenburg, Van Ijzendoorn, Development and Psychopathology 2011)

SNUR OPP NED. Metaforer som «orkidébarn» og «løvetannbarn» er forenklende bilder. Det er ikke slik at man enten er «løvetann» eller «orkidé». Snarere ser forskerne for seg en glidende overgang mellom disse ytterpunktene. Styrker og problemer kan også eksistere samtidig og være to sider av samme sak. Orkidéteorien må utprøves bedre, men foreløpig ser flere studier ut til å støtte dette generelle bildet, som er i ferd med å endre synet på genetisk arv.

Noen funn tyder også på at barn som genetisk er mer sensitive for å utvikle psykiatrisk sykdom, også kan være mer mottagelige for hjelp. Barn som tidligere ble sett som mest «dømt» av sine gener, kan med andre ord være det motsatte.

Det som tidligere ble omtalt som «risikogener», får nye og mer positive navn. De er potensialgener, på godt og vondt. Hvordan de blir brukt, avhenger av hva en kropp blir utsatt for fra fosterliv til død av for eksempel mat, kjemikalier og mikroorganismer, men også foreldreomsorg og generelle samfunnsforhold. Én mulig mekanisme bak dette er såkalt epigenetikk. Dette handler om hvordan miljøet påvirker kroppen, og kroppen tilpasser seg, slik at gener skrus av og på og endrer funksjon over lengre tid og sannsynligvis også over generasjoner.

(LES MER om epigenetikk her.)

NY TENKNING. Ellis, Boyce og Belsky bruker evolusjonen for å forklare hvorfor det er slik. Orkidébarna ses som «veddemål» med høye odds. De kan enten tilpasse seg spesielt godt eller spesielt dårlig i et gitt miljø. Løvetannbarna anses som mer stødige kort i evolusjonens gang. Hvorfor skulle det egentlig finnes en masse risikogener hvis det ikke var noe å vinne på dem?

Hva som oppfattes som en god eller dårlig tilpasning, kan variere historisk og fra sted til sted. Dermed kan det for eksempel tenkes at folk som har vært utsatt for en tøff og utrygg oppvekst, kan være tilpasset og fungere bedre i en helt annen kontekst enn den fredelige de faktisk lever i. Trekk som oppfattes som psykopatiske, kan for eksempel være hensiktsmessige i en krigssituasjon. Samtidig understreker forskerne at det finnes belastninger barn umulig kan tilpasse seg. Såkalt «toksisk stress» er forbundet med det som kan oppfattes som rene hjerneskader, og henger for eksempel sammen med alvorlige tilknytningsforstyrrelser. Hos barn med desorganisert tilknytningsmønster, slik Anders Behring Breivik trolig hadde, har forskere for eksempel funnet hemmet funksjon i hjerneområdene prefrontal cortex og amygdala, områder som er forbundet med avansert sosial adferd, kontroll og følelser.

TILLIT. James Fallon har en imponerende serie «risikogener», som han i dag ser som gaver. Hjernebilder viser store likheter mellom ham og mennesker med psykopati-diagnose. Hva skiller ham fra dem?

– Jeg føler meg komfortabel med mennesker og stoler generelt på at de oppfører seg forutsigbart. Jeg ble tatt spesielt godt vare på. Både før og etter meg hadde min mor flere spontanaborter, og jeg fikk derfor spesielt mye omsorg. Først for ett år siden sa hun til meg: «Du var et rart barn.» Hun hadde vært veldig bekymret og vurderte å ta meg til en psykiater. Jeg hadde adferdsproblemer, panikkanfall, tvangshandlinger og søvnproblemer. I 18-årsalderen ble jeg veldig aggressiv. Jeg vokste likevel opp med en slik støtte at for meg ble disse genene mine til noe positivt. I stedet for å være voldelig er jeg veldig konkurransedrevet. Jeg er kreativ og har opplevd suksess, sier Fallon.

Han understreker at forskningen ikke kan si noe spesifikt om Breivik, men mener likevel at orkidéteorien kan belyse deler av historien. Han har sett på Breiviks kompendium 2083 og fulgt saken.

– Gitt visse gener, som det er sannsynlig at Breivik har, er mye stress og mishandling i barndommen som å tenne et bål. Hadde Breivik hatt en oppvekst i et nærende miljø, vil jeg si at 22. juli ikke hadde skjedd. Faktisk kan man også tenke at han kunne vært svært høyt ytende på en måte som oppfattes positivt. Noen av de genvariantene som ensidig har vært sett som risikogener, kan også disponere for mye styrke, for eksempel evne til å tenke «utenfor boksen». På noen områder er jo Breivik en høyt fungerende person, for eksempel med tanke på planlegging. En gjennomsnittsperson ville aldri kunne gjort det han gjorde. Noen av disse «orkidéevnene» kan fortsatt være der, men uten noen balanserende medfølelse og følelsesmessig kontroll, sier Fallon.

Gener arves, men oppvekstvilkår avgjør altså om de – i ytterste konsekvens – slår ut i suksess eller katastrofe. Med orkidéhypotesen kan barnevern få en ny biologisk forankring. Lykkes medmennesker i å gripe inn, kan den samme arven få et nytt moment over generasjonene, der genene forsterkes av suksesser og ikke katastrofer.

twitter.com/henrikvogt

—-

LES MER: Det oppsiktsvekkende faget epigenetikk viser hvordan gener som kan skrus av og på. Dette er én mulig mekanisme bak orkidéteorien. Les om epigenetikk her.

LES  MER fra intervjuet med James Fallon her.

LES OGSÅ: Er mellommenneskelig påvirkning bare «psykisk»? Les kronikken «Det udelte mennesket» her.

LES OGSÅ: Journalisten David Dobbs har popularisert Orkidéteorien i en artikkel i The Atlantic  som ga ham prisen Ecco/HarperPerennial’s Best American Science Writing 2010 for og også i New Scientist.

LES OGSÅ: Øystein Vogt, master i vitenskapsfilosofi, har jobbet med vitenskapsteoretiske spørsmål om blant annet «arv og miljø» over lengre tid. Han skriver: “Nature-nurture is unfit to account for the seamless co-determination of behavior by biological evolution and culture.” Les videre her.

Kilder:

Advertisements