Kreativ destruktivitet. Menneskelig kreativitet og tenkning er forbundet med endringer i både hjerne og menneskelige relasjoner. Satt bak en destruktiv vogn kan den bringe deg et godt stykke ned. Bildet er av skulpturen Le Penseur (Tenkeren) av Auguste Rodin fra 1902.

Min venninne L. som – av årsaker du snart vil skjønne – ønsker å være anonym, var beruset.

Beruset, men ikke svært full, for hun klarte fint å bevege seg rundt på utestedets dansegulv den kvelden. Hun var også såpass oppegående at hun uten problemer hadde klart å stikke et sugerør i hvert øre der hun bobbet rundt med i takt med musikken. Morsomt, syntes L. Morsomt med sugerør i ørene mens man danser!

Dansende i mengden får L. øye på en gutt. Og har kanskje ikke den unge mann det fyldigste, deiligste, bruneste, krøllete hår L. noensinne har sett?

Jo!

L. får lyst til å si det til ham. Hun får en trang til å si ”har noen noensinne fortalt deg at du har verdens vakreste krøller?”. Altfor få mennesker sier noe positivt til hverandre når de faktisk mener det, filosoferer L. Dessuten: Kanskje kan de snakke, kanskje kan hun til og med få stryke hendene gjennom krøllene hans i nær fremtid. Hva har hun å tape? Hvorfor ikke si det? Hun gjør det!

L. stopper å danse. L. begynner å gå. Over dansegulvet mot mannen med verdens vakreste hår. Så det skjebnesvangre. Hun begynner å tenke.

Hun tenker: ”Hva om han har parykk? Det må være vondt å få kompliment for verdens peneste hår når man har parykk!» Men hun fortsetter mot ham, om enn noe mer nølende i skrittene.

Det er nå L. – i en ideell verden – hadde husket sugerørene. Men det gjør hun ikke. Slik er grublingens kreative natur. I stedet får krøllene øye på henne. Og mens blikkontakten opprettholdes og møtet nærmer seg skritt for skritt, spinner L. videre på en logikkens piggtråd:

Hva om han har kreft?? Hva om det er årsaken til parykken? Hvilken krenkelse er det ikke hvis hun sier ”du har så fint hår”, og han har kreft!?

Etter å ha klekket ut dette vil L. snu. Men det er for sent. Mannen med håret har fulgt henne med øynene i flere skritt nå. Han har skjønt at hun er på vei mot ham. Han viser en viss nysgjerrighet. Hva er det nå damen vil si meg?

L. når fram. Og for å være på den sikre siden, for ikke å såre, for ikke å tråkke i baret (og med et forglemt sugerør i hvert øre), spør hun:

”Hei, har du kreft?”

Etterspill: Mannen med de fantastiske krøllene sa ”nei”, han hadde faktisk ikke kreft, håret var ekte. Han snudde seg vekk. I avsky, får vi tro.

Moralforslag: For å være på den helt sikre siden…kan du ikke være på den helt sikre siden.

Av: HENRIK VOGT

twitter.com/henrikvogt

(En versjon av denne historien har tidligere stått på trykk i Dagsavisen)

Advertisements