Nei. Det er feil. Hjernen er ikke alene. (Foto: Wikipedia)

Nei. Det er feil. Hjernen er ikke alene.         (Foto: Wikipedia)

NEVROIMMUNOLOGI.
Merk deg ordet. Ny forskning på sammenhenger mellom hjernen og immunforsvaret er noe av det mest oppsiktsvekkende innen moderne medisin. 

Av: HENRIK VOGT

Har du lurt på hvordan for eksempel menneskelige erfaringer, tanker, følelser og stress kan settes i sammenheng med endringer i immunforsvaret og for eksempel sårbarhet for infeksjoner?
Det har jeg lurt på en god stund – i alle fall fra 2004 da jeg begynte å skrive en hovedoppgave på medisinstudiet med dette som utgangspunkt. I denne artikkelen nøyer jeg meg med noen korte hovedpoeng og å presentere hovedoppgaven min.

Utilstrekkeligheten. For rundt 30 år siden uttalte immunologen Robert A. Good: «Immunologer blir ofte spurt om en sinnsstemning kan påvirke kroppens forsvarsverk. Kan en positiv holdning, en konstruktiv sinnsstemning, sorg, depresjon eller angst endre vår evne til å motstå infeksjoner, allergier, autoimmune sykdommer eller til og med kreft? Slike spørsmål etterlater meg med en følelse av utilstrekkelighet fordi jeg dypt inne vet at slike påvirkninger finnes, men jeg er ute av stand til å fortelle hvordan de virker, og jeg kan heller ikke på noen vitenskapelig måte forklare hvordan disse påvirkningene kan temmes, forutses og kontrolleres. De kan slik vanligvis ikke adresseres i et vitenskapelig perspektiv. I møte med denne utilstrekkeligheten, blir de fleste immunologer naturligvis usikre og ber vanligvis om ikke å bli forstyrret av slik ting». (Sitert i Blalock 2003)

Lært immunrespons. Egentlig har vitenskapen visst litt lenge. Det kanskje første eksperimentet som viste en sammenheng mellom atferd, nervesystem og immunresponser ble utført av Metalnikov og Chorine i 1926. Du husker kanskje Pavlovs hunder? Den russiske fysiologen Ivan Pavlov viste at hvis man ringte en bjelle hver gang en hund fikk mat, så ville etterhvert den kroppslige responsen på mat hos hunden (sikling) kunne utløses av å ringe bjellen alene (uten mat). Metalnikov og Chorine viste at immunresponser kan læres («kondisjoneres») på en lignende måte.

Men i dag har Dr Good fått flere svar selv om de for mange (også leger) er ukjente. Det vil si: Han har ikke fått svar på det vanskeligste spørsmålet; hva bevissthet eller sinnet («mind») egentlig er, hvordan dette fenomenet oppstår og hvordan bevissthet eventuelt kan påvirke kroppen. Men han har fått mange svar på hvordan menneskelige erfaringer, sosialt samspill og endringer i hjernen er forbundet med endringer i immunforsvaret.

Toveis samspill. Hjernen er et organ som er en slags dirigent for en lang rekke kroppsfunksjoner. Blant annet integrerer og koordinerer den informasjon når vi mennesker møter andre mennesker og når vi møter mikrober under infeksjoner.

Det har de siste årene blitt stadig tydeligere hvordan hjernens og immunforsvarets funksjon er integrert i et hele. Det finnes «nevroimmunologiske» reaksjonsveier som forbinder immunsystemet og hjernen. Den nye kunnskapen viser at nervesystemet og immunsystemet på mange måter snakker samme språk. De har mange felles signalstoffer som cellene i begge systemer forstår. På en måte utgjør de to systemene ett nevroimmunologisk system. Hva som foregår i det ene er ikke lett å skille fra det andre. Fordi både hjernen og immunforsvaret spiller en viktig årsaksrolle i mange sykdommer, er de nevroimmunologiske reaksjonsveiene aktuelle i alle felt innen medisin og ved mange sykdommer og tilstander, for eksempel depresjon og angst, hjerte-karsykdom, kreft, kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encephalopati (CFS/ME) og sepsis («blodforgiftning»). De utgjør et slags allmennmedisinsk kroppslig nettverk. Kommunikasjonen som foregår i reaksjonsveiene mellom hjerne og immunforsvarets organer går i to retninger. Den er toveis. Sansende og handlende.

Sjette sans. Sansemessig har immunforsvaret reseptorer («følere») ute for tegn til skade og infeksjon. Denne informasjonen kan immuncellene signalisere videre til hjernen via nerveceller og signalstoffer i blodet. Hjernen får slik informasjon om tilstanden i resten av kroppen («er det noen farer der ute?») og immunforsvaret fungerer som en (for mange leger ukjent) sjette sans. Slik kan hjernen, som er et helt sentralt organ i immunforsvaret, koordinere eller påvirke immunforsvarets funksjon. Når immunforsvaret sender ut disse signalene, er det også forbundet med endringer i atferden vår og hvordan vi bevisst opplever verden. Vi føler oss syke og går for eksempel kanskje og legger oss og trekker oss tilbake sosialt.

Dette er en makrofag som er i ferd med å angripe en fiendtlig celle. Slike makrofager i milten kan få sin funksjon dempet med signaler fra vagusnerven. Vagusaktivitet er forenklet forbundet med ro. (Foto: Wikipedia)

Immunforsvarscelle. Dette er en makrofag som er i ferd med å angripe en fiendtlig celle. Slike makrofager i milten kan få sin funksjon dempet med signaler fra vagusnerven. Vagusaktivitet er forenklet forbundet med ro. (Foto: Wikipedia)

Immunkontroll. Den andre «handlende» filen i toveiskommunikasjonen: Fra hjernen sendes signaler via de nevroimmunologiske reaksjonsveiene ut til immunforsvarets celler som får sin funksjon endret. De tre viktigste – eller rettere sagt mest studerte – av disse forbindelsene er:

1) HPA-aksen: Dette er en hormonell kommunikasjonsvei. Hormoner er signalstoffer som når frem via blodårene våre. HPA-signalveien løper fra området hypothalamus (H-en i «HPA») i hjernen til hypofysen (P for pituitary gland) som sitter like under. Herfra sendes hormonet ACTH ut i blodårene til binyrene som sitter oppå nyrene bak i buken på begge sider (A for adrenal). I binyrene lages hormonet kortisol som er et sentralt stresshormon som blant annet påvirker immunceller og endrer deres funksjon. Den andre sansende veien igjen: Fra immuncellene sendes det ut signalstoffer til hjernen som igjen kan endre HPA-aksens aktivitet. Og så videre i et stadig vekselvirke. Dette prinsippet med en vekselvirkning gjelder også de andre reaksjonsveiene.

2) Det sympatiske nervesystem (sympatikus). Dette er en del av det autonome nervesystemet. Det kalles «autonomt» fordi det utfører mange funksjoner vi ikke er bevisst eller kan gjøre så mye med. Det holder på for seg selv, liksom. Likevel er det funksjoner, stressreaksjoner, i det autonome nervesystemet som vi er bevisst og som vi til en viss grad og i visse tilfeller kan gjøre noe med. Det sympatiske nervesystemet gir utskillelse av adrenalin og noradrenalin som kan virke på immunceller, for eksempel såkalte B-celler.

3) Vagusnerven (det parasympatiske nervesystem eller parasympatikus): Dette er den andre delen av det autonome nervesystemet. Vagusnerven betyr «den vidtvandrende nerven» (vagus som i «vagabond») fordi den når så store deler av kroppen. Dette er den nyest oppdagete nevroimmunologiske forbindelsesveien. Vagusnerven har selvfølgelig vært kjent lenge, men ikke denne funksjonen. Forskere snublet over den i 2000 og har rullet den opp siden. Vagusnerven sender signaler fra hjernen og hjernestammen (del av sentralnervesystemet) og først og fremst til milten (ligger øverst i buken på venstre side). I denne signalveien inngår også det sympatiske nervesystemet som er tett koordinert med det parasympatiske). I milten dempes immunreaksjonen ved at et signalstoff fra nervecellene virker på immunforsvarets celler, først og fremst såkalte makrofager. Når signalet kommer fra hjernen, demper altså immuncellene i milten seg og sender ut mindre betennelsesstoffer. Høy aktivitet i denne reaksjonsveien ser altså ut til å være betennelsesdempende. I den motsatte sansende retningen fungerer reaksjonsveien slik: Nervefibre kan sanse signalstoffer fra immuncellene og sende nervesignalet til hjernen via vagusnerven. Det påvirker hjerneprosesser, også dem som er forbundet med avansert tenkning og sosialt samspill, og disse hjerneprosessene påvirker igjen hjernens «handlende» kontroll av immunresponsen (inflammasjonen = betennelsen). På engelsk kalles denne funksjonen til vagusnerven «The cholinergic anti-inflammatory pathway» eller, hvis man snakker om den som en toveis kommunikasjonsrute, «The inflammatory reflex».

Hovedoppgave. Den siste av de tre nevroimmunologiske reaksjonsveiene skrev jeg en hovedoppgave om på medisinstudiet i Oslo, og jeg har fortsatt å holde meg oppdatert på dette feltet. Hovedoppgaven heter «Nervus vagus og inflammasjon» og kan leses her for den som har lyst til å nerde med en relativt nyoppdaget bit i dette puslespillet.

Det er kommet mer forskning, for eksempel denne artikkelen i Science, om akkurat denne kroppsfunksjonen etter at min oppgave ble levert, men oppgaven er skrevet på norsk og, i alle fall for leger, på et forståelig språk.

Det udelte mennesket. Mennesket er et aktivt og selvbevisst vesen. Hjernen forbindes til resten av kroppen gjennom den undervurderte anatomiske strukturen "hals". Her løper de nevroimmonologiske kommunikasjonsveien. (Foto: Leonardo Da Vinci, Wikipedia)

Det udelte mennesket. Mennesket er et aktivt og selvbevisst vesen. Hjernen forbindes til resten av kroppen gjennom den undervurderte anatomiske strukturen «hals». Her løper blant annet de nevroimmunologiske kommunikasjonsveiene. (Foto: Leonardo Da Vinci, Wikipedia)

Psyko-nevro-endokrino-immunologi. Når disse nevroimmunologiske kroppsfunksjonene settes i forbindelse med menneskelige erfaringer, tanker, følelser som vi beskriver gjennom atferd og språk, kalles studiet for «psyko-nevro-endokrino-immunologi» (PNEI). Eller bare psyko-nevro-immunologi. På de mange bindestrekene skjønner du kanskje at dette er et felt som binder ulike fag og kroppsfunksjoner sammen.

Endring? Kan funksjonen i disse systemene endres gjennom bevisst aktiv handling og tenkning og i møte med andre mennesker? Innenfor visse rammer tyder forskningen på det. Det kan også hende at vår opplevelse av immunreaksjoner til en viss grad kan påvirkes av våre tanker og fokuset vi har på dem. Forskningen tyder også på at immunforsvarets reaksjoner er forbundet med måten vi tenker, føler og handler. For eksempel ser immunforsvaret ut til å være involvert i angst og depresjon. Med andre ord: For eksempel depresjon kan ses som en helkroppslig tilstand.

Jeg vil imidlertid advare mot en overdreven «tenk deg frisk»-holdning. For det første kan det være krevende å tenke, også i samarbeid med andre, og for det andre kan de nevroimmunologiske signalene gi ulike resultater avhengig av kontekst og timing. Et signal kan dempe inflammasjon på et sted i kroppen og øke den et annet, og de samme signalene kan være dempende hvis de er kortvarige og betennelsesfremmende hvis de er kroniske. Og omvendt. Vitenskapen er bare i begynnelsen i å kartlegge hvordan kunnskapen kan brukes. Foreløpig synes jeg imidlertid, det kan være nyttig å vite at slike sammenhenger finnes.

Mikrobiom. Vi bærer på og er sosiale med ti ganger flere bakterier enn våre kroppslige celler. (Foto: Faksimile Nature, 14. juni 2012.

Mikrobiom. Vi bærer på og er sosiale med ti ganger flere bakterier enn våre kroppslige celler. (Faksimile Nature, 14. juni 2012.)

Superorganisme. På toppen av dette er det i de siste årene blitt stadig tydeligere at vi er hyllet i bakterier, mikroorganismer, i tarm og på hud. Dette «mikrobiomet» kan også være ganske personlig og variere i sammensetning mellom mennesker. Fra tarmen løper signaler til hjernen, og gjennom den «sjette sansen» kan kan våre bakterier – som for det meste er nødvendige og fredelige – endre vår erfaringsverden, hvordan vi opplever våre liv. Det nevroimmunologiske systemet står alltid i en miljømessig, sosial kontekst. Og vi er sosiale – også med vårt mikrobiom. Sammen kan mikrobiomets og kroppens celler ses som en såkalt superorganisme, som immunolog og mikrobiolog Elling Ulvestad ved Universitetet i Bergen har understreket.

Livsløp. Det er også grunn til å tro at de nevroimmunologiske systemene endres gjennom livet, og at en av mekanismene bak kan beskrives av det brennhete nye feltet epigenetikk. Jeg har tidligere skrevet om epigenetikk her og her. Slike epigenetiske forandringer kan trolig dannes i både nerveceller og immunceller etter det som kanskje litt misvisende blir kalt «psykososialt» stress. Med andre ord: Et menneskelig møte, eller et møtet med bakterier, kan se ut til å kunne endre genenes funksjon lenge etter at dette sosiale møtet skjedde. Både epigenetikk og psyko-nevro-immunologi er svært spennende felt hver for seg. Sammen kan de være dynamitt.
Den såkalte placeboeffekten, som egentlig bredt kan ses som et ord for de helsemessige endringene som skjer i relasjonelle møter mellom mennesker, ses også blant annet i lys av nevroimmunologisk forskning.
Mer om slike ting i senere artikler, håper jeg.

Udelt menneske. Hjernen er ikke alene. Her i kontakt med fot. (Foto: Wikipedia)

Det udelte mennesket. Jeg har sammen med noen kolleger tidligere skrevet kronikken «Det udelte mennesket» i Aftenposten. (Begrepet «Det udelte mennesket» er nevnte Ulvestad sitt; han er blant dem som kan mest om PNEI i Norge, se for eksempel her og her). Nevroimmunologi og PNEI forklarer i seg selv ikke hvorfor vi er bevisste her i verden og løser derfor ikke det såkalte «mind-body»-problemet. Personlig tror jeg ikke at det at vi er bevisst (har en «mind»/»sjel»/»sinn») endrer kroppen i seg selv. Jeg tror vi er en kropp, kanskje vel så mye en prosess i endring enn en ting, som delvis kan endre vår funksjon kreativt og aktivt i møte med livets utfordringer for å bevare vår integritet. Dette skjer alltid i en sosial kontekst. Og med vårt symbolske språk er vi ganske enestående i universets historie slik vi kjenner det i vår evne til å reflektere og fokusere ulike aspekter ved verden og kommunisere med hverandre slik at vi faktisk endrer hverandres hjerner (og kanskje da også immunsystem?). Og alt dette er vi i større eller mindre grad bevisst og bevisstgjør oss. Akkurat hvorfor og hvordan vi er bevisst er vitenskapens kanskje største mysterium, men kanskje kan den nye kunnskapen hjelpe oss uansett.

Udelt og sosial. Menneskers som individer er utviklet i sosiale nettverk. Her et hulemaleri fra Cave of Hands i Argentina, ca. 2500 år gammelt. (Foto: Wikipedia)

Udelt og sosial. Menneskers som individer, inkludert immunforsvaret, er utviklet i sosiale nettverk. Her et hulemaleri fra Cave of Hands i Argentina, ca. 2500 år gammelt.                               (Foto: Wikipedia)

PNEI er nemlig med på å trekke sammen en annen utilstrekkelighet i vitenskapen, et annet problem som er beslektet med «mind-body»-problemet: Et «brain-body-problem». Dette er tendensen i vitenskapen til å se hjernen som avsondret fra resten av kroppen. Nevroimmunologien er slik med på å binde det aktive, kreative og udelte mennesket sammen. Hvis du forteller meg at du er, for eksempel deprimert, forteller du meg noe om dine opplever som person, og det reflekterer ikke bare aktivitet i din hjerne. Dine erfaringer kan med sannsynlighet også reflektere aktivitet om ditt hormonsystem, ditt immunsystem, dine sosiale relasjoner med andre mennesker og også kanskje med mikrobene du omgir deg med. Hjernen er så definitivt ikke alene.

twitter.com/henrikvogt

—–
LES MER: Epigenetikk. Les om hvordan sosiale interaksjoner ser ut til å kunne medføre merking av gener og slik sensitivitet for stress senere i livet her.

LES MER: Placeboeffekten (og noceboeffekten) ses blant annet i lys av nevroimmunologisk forskning. Se artikkelen min her.

LES OGSÅ: Øystein Vogt, master i vitenskapsfilosofi, har i flere år drevet med «mind body»-problemet. Han skriver: «I also think that it is of great benefit to view the relationship between biology and psychology more in terms of history; the lifetime of organisms extending the evolutionary histories of its species, rather than in terms of the mind-body dichotomy.» Les videre her.

Advertisements