I USA skal liket av drapsmannen i Newtown, Adam Lanza, gentestes for svar. Det har satt søkelyset på genetisk overtro.

Av: HENRIK VOGT

Lanza i tester for ondt DNA meldte britiske The Sun 28. desember. Finnes slikt DNA? (Bilde: Skjermbilde fra The Suns hjemmesider)

«Lanza i tester for ondt DNA», lød overskriften i den engelske tabloiden The Sun 28. desember.

To uker tidligere drepte 20-åringen Adam Lanza 20 barn og seks voksne på en skole i Newtown i Connecticut, USA, samt sin mor og seg selv. I etterkant har genetikere på oppdrag fra Wayne Carver, staten Connecticuts ansvarlige for undersøkelsene av de avdøde, i det stille begynt arbeidet for å analysere drapsmannens DNA. I New York Times applauderer Arthur Beaudet, genetiker og professor ved Baylor College i USA, prosjektet for å kunne avdekke unormale gener bak drap som disse. Han viser også til Norge og Anders Behring Breivik. Ville gentesting gitt svar på hvorfor han gjorde som han gjorde?

Håpet bak undersøkelsene av Lanza er å kunne sammenholde dem med lignende analyser av andre drapsmenn for én dag å kunne utføre gentester på mennesker, forutse hvem som kan utføre grusomme handlinger og gripe inn i forkant. Forskerne har ikke sagt akkurat hva de skal gjøre, men kanskje ønsker de også å si noe om årsakene i denne konkrete saken. Dette har nå skapt en internasjonal debatt. Den handler om hvor mye gentester alene egentlig kan si om kompleks menneskelig adferd. Indirekte sier debatten også noe om hvor mye – eller lite – DNA-tester til tross for voksende markedsføring egentlig kan si om fremtidig helse og funksjon.

10. januar gikk Nature, et av verdens to tyngste vitenskapstidsskrifter, hardt ut i debatten med lederen «No easy answer». Her får troen på at kompleks atferd programmeres av gener gjennomgå.

Vår evne til å analysere det grunnleggende arvematerialet vårt, DNA-molekylene, har eksplodert de siste 10–15 årene og kostnadene implodert. Snart kan vi få alle gen-sekvensene våre analysert for bare 1000 dollar (rundt 6000 kroner). Men samtidig har en paradoksal utvikling funnet sted: Biologi og medisin har stadig stanget hodet i hvor komplekst livet og mennesket egentlig er, og troen på at gener i seg selv kan fortelle oss mye om våre liv har falt.

Entusiaster har sammenlignet revolusjonen innen genteknologi med revolusjonen innen IKT. Men her er forskjellen: Språket innen datateknologi har vi mennesker selv laget, og vi har derfor kontroll på dets funksjon. Språket i DNA-molekyler er et resultat av en lang evolusjon, og selv om vi kan noe, er vi ikke i nærheten av å på samme måte skjønne hvordan det er koblet til menneskets funksjon. Situasjonen i dag: Vi sitter med enorm evne til å produsere genetiske data, men langt mindre evne til å analysere dem meningsfullt.

Derfor poengterer lederen i Nature på en uvanlig advarende måte: «Noe så enkelt som en DNA-sekvens kan ikke forklare noe så komplekst som menneskelig adferd.»

  • Det er ikke engang klart hva forskerne skal se etter i DNA-analysene hos Lanza. Selv om man tenker at det finnes «gener for massemord» (noe ingen seriøse genetikere vil si), kan de ikke trekke konklusjoner fra ett enkeltmenneskes gen-sekvens.
  • Mange friske mennesker er bærere av DNA-varianter (gener) som på befolkningsplan er forbundet med risiko for sykdom. Og: Mange mennesker med sykdom har ingen kjente risikogener.
  • Mange, hvis ikke de fleste, mutasjoner er meningsløse utenfor smale kontekster. Genetikk betyr bare noe i en miljømessig sammenheng.

Genteknologien gjør at vi lett kan komme i en situasjon der vi analyserer menneskers DNA fordi vi kan, og ikke fordi det nødvendigvis er nyttig. Store mengder genetisk informasjon, med enorme investeringer bak, kan også gi et marked for dem som er tilbøyelige til å overselge evnen til å spå i genetisk kaffegrut. Det er en reell fare for at DNA-analyser og såkalt «personlig medisin» blir betydelig oversolgt.

Gensekvenseringen i Connecticut kan også ta oppmerksomheten vekk fra andre faktorer som kan si vel så mye, men som kanskje er mer krevende å kartlegge og forstå: Adam Lanzas sammensatte miljø og historie.

Å lese gener i lys av livskontekst, samspillet mellom gener og miljøet, er langt vanskeligere enn kun å avlese en gen-sekvens. I den grad det går an, er vitenskapsfolk bare i begynnelsen av å lære seg hvordan dette samspillet foregår. Mye av forskningsfronten på gener og menneskers adferd handler nå om slik såkalt gene-environment interaction og epigenetikk. Epigenetikk handler om hvordan geners funksjon kan endres over tid, merkes og skrus av og på, i møte med livshendelser.

Et skjellsettende eksempel på slik forskning fremheves også i Nature-lederen: I 2002 viste forskerne Terrie Moffitt og Avshalom Caspi ved King’s College i London at en gen-variant som hadde vært forbundet med anti-sosial og voldelig adferd, kun var å regne for et risiko-gen hvis mennesker har vært utsatt for alvorlig mishandling i barndommen. Men ikke bare det: Det kanskje mest tankevekkende er at forskningen som har fulgt, tyder på at de samme gen-variantene som er forbundet med risiko i noen livsløp, også kan være disponerende ikke bare for normalitet, men spesielt robust og tilpasningsdyktig adferd i andre. For hvorfor skulle evolusjonen egentlig la risikogener flyte rundt hvis de ikke var gode for noe? En stor – og kanskje litt kjedelig – advarsel står skrevet over denne vitenskapen for alle som tror gentester alene vil revolusjonere vår menneskeforståelse og vårt helsevesen:

Det kommer an på. Eller, som det heter i eiendomsmarkedet, hvordan noe fungerer – i dette tilfellet gener – avhenger av beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet.

I debatten om DNA-analyser av Lanza har flere uttrykt bekymring over mulig stigmatisering av mennesker som bærer på «Lanza-gener». Det er forståelig når genetisk overtro finnes, men nøkternt sett kan frykten være betydelig overdrevet. Dagens kunnskap tyder rett og slett ikke på at gener er gode eller dårlige. I stedet innebærer de fleste genetiske varianter et potensiale på godt og vondt. Her er det mulig å spå hodebry for eksempel for dem som skulle ønske fremtidige genetiske designerbabyer. For hva om et «gen for intelligens» også er et «gen for schizofreni» – eller kviser – og at utfallet kommer veldig an på. Det samme poenget vil med stor sannsynlighet også skape problemer for dem som vil male fanden på den genetiske veggen. For «det ondes gen» vil antagelig også kunne være «det godes gen». Avhengig av kontekst over tid. Ondskapens genetikk finnes ikke, men kanskje en ondskapens historikk der DNA er ett element.

Det onde, hva nå det egentlig er, ligger ikke i genene, men i et samspill mellom menneske og omverden over tid. Et viktig produkt av dette samspillet har også en tendens til å forsvinne i vitenskapelige debatter: Menneskers evne til aktivt å skape sine liv og velge. Med det forsvinner også ansvar og moral. Enn så lenge er kanskje derfor det ondes gen egentlig det fantasigenet som får oss til å nedvurdere vår sammensatthet og evner, og som gjør oss til slaver av vår egen genetiske overtro.

—–

LES OGSÅ: Øystein Vogt, master i vitenskapsfilosofi, har jobbet med flere av de aktuelle vitenskapsteoretiske spørsmålene. Les videre her.

LES MER: Forskning på samspillet mellom gener og miljø viser hvordan det vi har tenkt på som «dårlige risikogener» kan være «gode gener» avhengig av oppvekstvilkår og livskontekst. Les om den såkalte orkidéteorien med Anders Behring Breivik som eksempel her.

LES MER: Fagfeltet epigenetikk viser hvordan gener som kan skrus av og på i dynamikk med omverdenen. Les mer om hvordan også sosiale forhold kan påvirke hvordan genene brukes her.

Utvalgte referanser: