Å stå ensidig plantet i én av vitenskapens to kulturer er ikke lenger god akademisk dannelse. Det har fått det anerkjente vitenskapstidsskriftet Nature til å etterlyse samfunnsvitere.

Av: HENRIK VOGT

Denne artikkelen sto først på trykk i Aftenposten Innsikt, nr 1, 2013.

Kulturbro. I 1959 holdt vitenskapsmannen og forfatteren C.P. Snow et foredrag der han snakket om «De to kulturene» i vestlig vitenskap. Naturvitenskapene på den ene siden og samfunnsvitenskapene og humaniora på den andre. Skillet tilsvarer standpunktene i arv/miljø-debatten, altså om gener eller miljø er viktigst for menneskers utvikling. Snow så dette skillet som skadelig.

Det er derfor historisk når et av verdens to tyngste vitenskapelige tidsskrift, Nature, på lederplass i høst ba biologer og samfunnsvitere begrave stridsøksen: «Biologer er nå i en posisjon der de kan dra nytte av samfunnsviteres innsikt, selv om de vil måtte lære samfunnsvitenskapens språk. Og samfunnsvitere kan dra nytte av forståelsen biologien kan bringe til deres eget, styrkede fag.»

Tidligere har samfunnsvitere og naturvitensfolk i stor grad beveget seg isolert på hver sin side av det menneskelige dansegulvet. Genenes og miljøets påvirkning er blitt studert for seg. Dette er i endring.

I biologien er det de siste årene blitt stadig tydeligere hvordan gener og miljø ikke er to ulike krefter som påvirker oss hver for seg, men i stedet inngår i et uløselig samspill. Mens forskere i begge kulturer ofte har sett på arv og miljø som et matematisk plusstykke, der arv og miljø virker hver for seg, ses forholdet dem i mellom nå stadig mer som gjensidig avhengig.

Biologen Michael Meaney fra McGill University i Canada sier det slik: «Å spørre hva som er viktigst for utvikling av personlighet av arv og miljø, er som å spørre hva som er viktigst for arealet av et rektangel: Lengden eller bredden?»

Et meningsløst spørsmål, altså. Meaney mener at studiet av samspillet mellom gener og miljø kan være en bro mellom «de to kulturene» og tok allerede i 2001 til orde for at vitenskapen ikke lenger kan bestå av lengdemålere på den ene siden og breddemålere på den andre. Studiet av mennesker og samfunn fordrer folk med begge egenskaper. Arv og miljø – og studiet av det – har vært fremstilt som en krig der det egentlig er mer av en dans.

Epigenetikk. Lederartikkelen i Nature følger ny kunnskap om dansen. For eksempel har såkalt epigenetisk forskning vist hvordan genene kan merkes og skrus av og på i tråd med miljøpåvirkninger. Med andre ord ser mennesket ut til – innenfor visse rammer – å kunne påvirke hvordan dets gener virker over tid – personlig, mellommenneskelig, politisk. Et annet eksempel er hvordan stress og andre miljøpåvirkninger er forbundet med, og trolig årsak til, forkortelse og forlengelse av de beskyttende endestykkene på arvematerialet DNA, såkalte telomerer. Telomer-lengden er for eksempel forbundet med kroppens aldring.

Bildeundersøkelser forbinder også for eksempel barnemishandling med endringer i flere hjerneområder. I USA har kunnskapen fått barnelegeorganisasjonen Academy of Pediatrics til å fremme retningslinjer for å beskytte barn mot «giftig stress» for å fremme en «sunn hjerneutvikling». Målet er ikke bare «mykt», men å bygge en mest mulig effektiv arbeidsstyrke. Barnehjerner er penger.

Tidsskriftet Nature rekker derfor ut hånden:

«Vitenskapen indikerer at stress-skade kan forekomme allerede i fosterlivet, og det er forståelig at politikere vil søke råd om hvordan de kan gjøre noe med det. Men helt fra starten må disse rådene også involvere samfunnsvitere som er best plassert for eksempel for å balansere økt kontroll mot mulige innskrenkninger av grunnleggende friheter og rettigheter.»

Det foregår også en faglig diskusjon om bilder av barns hjerner og annen nevrovitenskap misbrukes politisk og sklir over i en overdreven miljødeterminisme og tro på at barnemishandling gir uopprettelig skader i tidlige år som det deretter ikke kan gjøres noe med.

Ny dannelse. På mange måter er det biologien som er blitt voksen og har sett at det er forskjell på å være enestående og å stå alene. Først da biologer for rundt ti år siden fikk teknologi til å studere enkeltmenneskers gener, kunne de se samspillet mellom gener og miljø med nye øyne. Men når fokuset nå rettes mot dette samspillet i seg selv og ikke enkeltbitene «biologi» og «miljø», betyr det også at naturvitere, samfunnsvitere og humanister, som hver for seg sitter på kunnskapen om bitene, må samarbeide mer.

Og her er problemet: Mange naturvitere kan ikke sette sitt virke i en samfunnsvitenskapelig eller humanistisk kontekst. Og mange samfunnsvitere og humanister vet lite om grunnleggende prinsipper i naturvitenskap og biologi. Dette kan generelt ikke lenger regnes som adekvat akademisk dannelse i 2012. Dette gjelder ikke minst samfunnsvitere og humanister som vil holde naturvitenskapen i tømme de neste tiårene.

Behovet for dette er åpenbart når biologen Craig Venter for eksempel nylig snakket om å 3D-printe DNA, eller «en 3D-printer for liv». I praksis betyr slike vyer at menneskelige kulturelle behov kan bli knyttet til utvikling og endring av det genetiske tegnspråket og evolusjonen. Richard Dawkins har kalt evolusjonen «The blind watchmaker». Språkskapningen mennesket kan altså bli «The sighted watchmaker». En livsskriver.

Biotegn. For første gang kan vi tyde noe av kroppens molekylære språk i stor skala og skrive menneskelig historie på flere nivåer. Genetikk er i ferd med å revolusjonere studiet av livets og menneskets historie fordi man kan DNA-analysere ulike forfedre, og gir også relevant helseinformasjon. På det epigenetiske nivået kan molekylære merker etter hvert si noe om generasjoners og enkeltindividers historie – selvfølgelig uten at det gjør studiet av menneskets mer avanserte, symbolske språk overflødig. At kroppen har flere ulike tegnsystemer som svarer til ulike nivåer av kroppslig funksjon og historiske tidsskalaer, har talende nok resultert i faget biosemiotikk.

Trenger kritikk. Lederartikkelen i Nature gir samfunnsvitere og humanister honnør for tidligere å ha kritisert biologisk determinisme, idéen om at vi er forhåndsprogrammert av gener: «De argumenterte at denne ubeviste og usannsynlige teorien var farlig fordi den kunne lede til sosialpolitikk basert på gale oppfatninger, som at kriminelle ikke kan reformeres eller at unge sinn ikke er sårbare for stress. Ved å styrke denne debatten gjorde de både akademia og samfunnet en tjeneste ved å holde naturvitenskapelig arroganse og innflytelse i tømme.»

Det er lite som tyder på at behovet for et kritisk blikk mot biologien blir mindre fremover. En «near-sighted watchmaker» vil være katastrofalt.

Det skal sies at når Nature ber den andre kulturen opp til dans, skjer det delvis på biologiens premisser. For samspillet forutsetter en kunnskap om biologi og det menneskelige genomet. Spørsmålet er imidlertid om samfunnsvitenskap og humaniora har et valg med den utviklingen som skjer i biologien i kjølvannet av kartleggingen av det menneskelige arvematerialet for ti år siden.

Samfunnsvitenskap og humaniora kan også være i ferd med å la en viktig mulighet for påvirkning gå fra seg. Dette bekymrer Nature:

«Mange samfunnsvitere (…) er ute av stand til å riste av seg sin mistro til naturvitenskapsfolk og er bekymret over at de vil tvinge dem til å spille andrefiolin på deres eget område: miljøet. Dette er synd: Både akademia og samfunnet trenger fortsatt deres engasjement på mange nivåer. Det perfekte øyeblikket for forsoning mellom de to kulturene er nå.»

Utvalgte referanser:

Advertisements