Overbehandlingens pris er alle de som aldri ville fått sykdommen de behandles forebyggende for, som får sitt syn på egen helse endret, får bivirkninger og utløser kostnader for at et mindretall skal ha effekt. 

Dette innlegget fra Aftenposten 10. juli er del av en større debatt.
LES kronikken som er utgangspunkt her.
LES innlegget som denne teksten er et svar på her.

Kardiolog Dag Torvik gir i Aftenposten 29. juni et tilsvar til vår kronikk om blodtrykk og overbehandling 17. juni, hvor han fremhever underbehandling som problem og undres over at vi ikke nevner de norske retningslinjene fra 2009 om individuell primærforebygging av hjerte- og karsykdommer. Selvfølgelig er vi kjent med disse og de begrensninger de legger for behandling av lett forhøyet blodtrykk, altså mellom 140/90 og 160/100.

Slike retningslinjer er imidlertid ikke et spesielt effektivt virkemiddel i å forme dagsorden i helsevesenet. Det gjør de som tjener på omfattende risikofokus – som internasjonale opinionsledere innen organspesialitetene og legemiddelindustri – gjennom andre kanaler som medieoppslag om «fare ved blodtrykk over 140/90» og kolesterolkampanjen «alle under 5». Det er en blodtrykksgrense på 140/90 som hele tiden holdes opp som mål for leger og pasienter. Når vi så vet at forsøk på livsstilsendring ofte ikke fører frem, ender lege og pasient ofte med å medisinere «for å komme i mål». Cochrane-gjennomgangen, som vi omtalte i vår kronikk, konkluderer imidlertid med at medisinering av lett forhøyet blodtrykk hos ellers friske ikke er vist å redusere hverken hjertesykdom, slag eller død. Denne studien er også nyere enn norske retningslinjer.

Vi er enig med Torvik i at pasienter bør få informasjon og selv velge. Én måte er å fortelle hvor mange som statistisk sett må behandles for at ett tilfelle skal forebygges (såkalt «number needed to treat»). Et overslag gjort i Cochrane-studien der godviljen er lagt til for hvor godt behandlingen kan tenkes å fungere viste at 400 ellers friske mennesker med lett forhøyet blodtrykk medisineres for å forebygge ett dødsfall i løpet av fem år. Tallet for hjertekarsykdom er 128. Tall i denne størrelsesorden – og lavere – kan få mange til å takke «nei» i det som ikke lenger er et regnestykke, men en verdivurdering.

For her er vi fremme ved hovedproblemet med overdiagnostisering og overbehandling: Alle de som aldri ville fått sykdommen de behandles forebyggende for, som får sitt syn på egen helse endret, får bivirkninger og utløser kostnader for at et mindretall skal ha effekt. Jo lavere målverdier, jo større overbehandling.