Paternalisme 2.0

Fremtidsvisjonen «Helse 2.0» markedsføres som en frigjøring fra legenes makt. Men det sitter en formynder, en paternalist, i hver eneste helse-app.

Den amerikanske legen Eric Topol er en av verdens fremste forkjempere for selvmåling og det som kalles «quantified self» («QS»). I denne tweeten henviser Topol til begrepet «Know Thyself» som er et uttrykk som ifølge legenden i antikken sto innskrevet på steinen hos Orakelet i Delfi. Uttrykket kan ses som en hjørnesten i vestlig filosofi. Carl von Linné, som er kjent for sine biologiske klassifiseringssystemer, mente denne grunnleggende biologiske egenskapen til å «kjenne seg selv» er det som skiller mennesker fra andre dyr. Spørsmålet er om det å kjenne sitt kvantifiserte selv – sin egen biologiske «selfie» – er det samme som å kjenne seg selv. (Skjermdump fra Twitter).

Kreativ destruksjon kalte økonomen Joseph Schumpeter det når teknologisk utvikling fører til en radikal forvandling av et system. Tunge aktører i biomedisin, næringsliv, byråkrati og politikk er nå i ferd med å selge inn en slik fremtidig «destruksjon» av medisin og helsevesen som et stort gode. Ulike teknologier skal finne sammen i en «superkonvergens» og forandre alt: Ek
sempler på ord som beskriver ulike sider ved denne utviklingen er eHelse (e for 
elektro), mHelse (m for
 mobiltelefon) og «Quantified
 self», som er navnet på en 
internasjonal bevegelse
 der folk måler et stort antall av sine kroppslige funksjoner ved hjelp av blant annet
 smarttelefoner koblet til
 ny og folkelig tilgjengelig sensorteknologi. Andre stikkord er DNA, store data (“big data”) og «Helse versjon 2.0». La oss for enkelhets skyld bruke det siste her.

Frigjøring? Et slående trekk ved Helse 2.0 er at konseptet markedsføres som en frigjøringsbevegelse. Med ditt genom på iPad-en og selvmålinger med mobilen skal du selv kunne ta kontroll over ditt liv og din helse. Forholdet mellom leger og pasienter skal endres grunnleggende. Du skal bli fri fra den paternalistiske legens åk! I boken The Creative Destruction of Medicine fra 2012 beskriver den amerikanske legen Eric Topol, en av verdens fremste forkjempere for denne utviklingen, hvordan han under den arabiske våren i 2011 mente å se en klar parallell mellom unge mennesker som rev ned sine undertrykkere ved hjelp av mobiltelefoner og sosiale medier, og det han nå mener skal skje i vestlige lands helsevesen. Så inspirert ble han, at han tvitret:
«Tunisia… Egypt… American medicine?»
Senere forklarte han hva han mente: «På mindre enn førti tegn beskrev dette min følelse av at det haster med at konsumenter blir drivkraften til en ny medisin – en medisin som ikke lenger er paternalistisk, siden legen ikke lenger nødvendigvis vet best.»

Brukernes helsetjeneste. Beslektet retorikk kan nå også høres i Norge. Helsedirektoratet og helseminister Bent Høie mener eHelse skal bidra til at makt overføres til pasienter. Vi skal få «Brukernes helsetjeneste». Legene har «ikke monopol på helse» lenger, skrev direktør i Teknologirådet, Tore Tennøe, i Aftenposten 27. januar. Helse 2.0-konsulent i Helsedirektoratet, Maria Gjerpe, mener e-en i eHelse står for «empowerment» og at det dreier seg om «et helt nytt helselandskap, der pasienten selv sitter i førersetet» (Bergens Tidende, 12. mars).

Frihet. Empowerment. Store ord.

Så hva er det egentlig Helse 2.0 handler om?

Kunnskap har alltid vært makt. Og den som «eier krystallkulen» og kan forutsi – predikere – hva som vil skje i fremtiden har spesielle muligheter for å utøve kontroll. Biologen Jacques Loeb (1859-1924) har sagt: «Kontroll, og intet annet, er biologiens mål.» Dette gjelder også i stor grad for medisinen. Medisinen er på en stadig på jakt etter prediktiv kraft og kontroll over menneskelivet (på godt og vondt). De siste tiårene har denne jakten i stor grad foregått ved å forske på befolkninger med ganske ulike typer mennesker. Resultatet er en medisin som er langt fra persontilpasset. Du blir behandlet som alle andre mennesker med dine symptomer, funn og diagnoser – selv om du og dem er ulike. «One-size-fits-all.» Dette er problematisk for den som vil beregne risiko for å bli helseprofet og helseprofittør. Vi er ulike, og vi kan trenge ulik fortolkning og behandling.

Da det menneskelige genomet ble kartlagt på starten av 2000-tallet, fulgte derfor også visjonen om at medisinen skulle bli mer treffsikker eller «skreddersydd» ved å bli persontilpasset – personalized. Tanken var i utgangspunktet nært knyttet til en sterk genetisk determinisme – troen på at genene bestemmer hvordan livet vårt vil bli. Man tenkte at DNA-molekylene våre ganske alene vil gi nok informasjon til å forstå og forutsi mange helseutfall. «Persontilpasset medisin» betød nå grovt sagt at du skulle behandles likt som alle andre med lignende DNA som deg.
Men i årene som er gått siden år 2000, har troen på hva man kan få ut av å studere DNA-molekyler alene møtt veggen. «Life is complicated», skrev tidsskriftet Nature da genomet fylte ti år. Levende organismer, og spesielt mennesket, var langt mer komplekse enn mange hadde trodd. Forventede medisinske gjennombrudd uteble. Genomet ga ikke nok prediktiv kraft alene, og biomedisinen trengte en ny plan. Den er omtrent som så:

Menneskelige modeller. For det første trenger forskere mer informasjon. Ikke bare DNA, men komplett informasjon om andre molekyler som RNA og proteiner. Dessuten trenger de data om miljøforhold og til og med aspekter vi ellers kanskje ville kalle «psykiske», som stress og søvn. Og nå dreier det seg ikke bare om målinger én gang i livet, som med DNA-prøver, men mange ganger eller kontinuerlig over tid.
Så, for det andre, skal all denne informasjonen kobles til stadig økende computerkraft og all den teoretiske innsikt biologien kan mønstre, i et ambisiøst forsøk på å bygge avanserte, matematiske datamodeller av hver enkelt av oss. Man skal finne ut hvordan molekylene, celler, organer og hele organismer er vevd sammen. Helsen skal kvantifiseres – måles og modelleres – i en detalj vi ikke har sett maken til. Vi skal kunne «digitalisere mennesker», og slik lage forskbare virtuelle speilbilder eller «helseavatarer» av oss selv. Hver mann sin biologiske «selfie», om du vil. Disse avanserte «tro kopiene» av hver av oss skal så kunne forskes på og slik tenker forskere at de kan forstå våre kropper og komme frem til den prediktive kraften leger har savnet. Enderesultatet er biologiske værvarsler basert på hver enkelt helseavatar – altså ikke bare basert på vårt DNA, men hele vår oppmålte livshistorie – som skal kunne forutse hvordan helsen vår vil utvikle seg og hva som skal til for å styre fremtiden.

Som biologen Mario
 Viceconti i EU-prosjektet
 Virtual Physiological 
Human sier det til magasinet New Scientist: «Endelig kan vi si noe om deg. (…) Ikke fordi du har samme alder, eller kjønn, eller har samme genetiske profil og sykdom som tusen andre mennesker, men fordi du er du med din tilstand, din historie, og dine dårlige vaner.»

Men hvordan skal forskerne få tak i informasjon om alt dette som gjør at «du er du»? Genomet, som vi snart kan få for 1000 dollar per hode, har allerede fått en plattform på iPad. Teknologi som kan kartlegge andre molekylære bestanddeler er også på vei. Men hva med alt det andre? Det er her du, og ditt «Quantified self», kommer inn i bildet. Smarttelefoner og annet nytt utstyr gir oss nå en enorm mulighet til å generere data om oss selv som kropper. Mobilen blir et personlig laboratorium.
Du skal måle deg selv, og sammen med alle andre dele din personlige datasky med forskere som så kan analysere store data og finne ut hvordan ulike menneskers helse utvikler seg. Slik skal man kunne få riktig diagnose og medisin til rett tid, og i drømmen kunne forhindre sykdom slik at penger spares og under- og overdiagnostikk og -behandling unngås. Og altså: Siden det er din egen biologiske selfie på din egen datamaskin som forteller deg hvor du går, skal du kunne ta kontroll over din helse og ditt liv – uten for mye innblanding fra leger.

Slik lyder evangeliet, ifølge Helse 2.0.
Men er det sant?

Sterke følelser. Bare å stille spørsmålet kan utløse sterke følelser fra småfrelste i bevegelsen. Da vi nylig skrev en kronikk med den kritiske tittelen «Naivt om den digitale pasienten» i Aftenposten, fikk vi følgende tilbakemelding fra anonyme «eKristian»:
«Jesus! Snakk om å renne med fisern først inn i framtida! (…) Hvordan dere som helsepersonell kan promotere en utdatert behandlingsmetodikk, der legen som autoritetsfigur skal diktere hva pasienten skal gjøre, er fantastisk forkastelig.»

La det være sagt: For det første tilhører vi den “humanistisk” eller “biopsykososialt” orienterte samfunns- og allmennmedisinen som tradisjonelt kanskje er en del av faget som er mest opptatt av at medisinens kontroll over menneskelivet bør være minst mulig og ikke bør overskygge menneskers selvopplevde behov og at vi bør unngå oppblåste forventninger til helse. Hvis og når teknologien kan bidra til det, er det fint. Men vi mener det er god grunn til skepsis når en helseindustri som markedsmessig har alt å tjene på at du bruker mest mulig tid og ressurser på å overvåke deg selv og fokusere på din helserisiko begynner å snakke om frihet og empowerment. For det andre: Alle teknologiske nyvinninger innebærer muligheter. Så også her. Fokuserte og gjennomtenkte IT-løsninger kan gjøre helsevesenet smidigere. Telemedisinske løsninger vil kunne avhjelpe vanskelig reisevei i Nord-Norge. Kunnskapsrike pasienter med kroniske helseproblemer, la oss si diabetes, vil kunne få langt bedre muligheter til å styre egen hverdag. Bruk av helse-apper vil også kunne fungere som en «bio-feedback» som kan gi selvinnsikt ved å vise hva som målbart skjer i kroppen. For eksempel når du stresser på jobben.

Men Helse 2.0 i den formen blant annet Eric Topol ser for seg, er mye mer enn dette.

«Din egen fastlege»? Ett element i frihetsretorikken illustreres av en tweet fra Helsedirektoratets Maria Gjerpe 3. oktober 2013: «Du eier dataene selv. Alle sammen. Du – din nye fastlege.»

Men er dette helt presist? I Helse 2.0-konseptet er det nærmest et påbud at du deler alle dine helsedata. Din informasjon trengs for at forskere og helseindustri skal kunne utvikle diagnostiske verktøy og behandlinger de kan tjene penger på. Ett eksempel på det som skjer, er firmaet 23AndMe som selger DNA-analyser og er forbundet med Google. En av årsakene til at testene til 23AndMe har vært så billige, er at de «subsidieres» mot at firmaet får tilgang til informasjonen fra testene. Slik er du med på å lage bedriftens egen googlifiserbare biobank.

Informasjon = makt? Det påstås også at Helse 2.0 vil gi pasientene makt, fordi det nå er dem som genererer informasjon. Teknologidirektør Tore Tennøe ga i Tidsskrift for Den Norske Legeforening (se «Med legekontoret på innerlomma» 24. april 2013) uttrykk for at han falt for eHelse-konseptet da han hørte om helseapp-en AliveCor. Denne gjør en bruker i stand til å legge smarttelefonen til brystet og få ut et elektrokardiogram (EKG) som måler hjertets aktivitet. «Folk med hjerteproblemer kan dermed enkelt observere egen tilstand,» skriver Teknologirådet i rapporten «Personvern. Tilstand og Trender 2013«. Joda, teknologien er imponerende, men det kan virke som om det er noe Tennøe og Teknologirådet ikke helt har forstått, som alle som har analysert et EKG vet: Å sitte på informasjon som for eksempel et EKG er ikke det samme som innsikt i hva det betyr. Kunnskap er riktig nok makt. Men da snakker vi ikke om kunnskap som i informasjon og data. Vi snakker om kunnskap som i innsikt som gjør deg i stand til å handle på en måte som er god for deg. Det kan være praktisk å kunne ta et EKG selv, men merk at AliveCor også tar imot EKG-ene for analyse. Datagenerering er billig, analyse er dyrt. De som bare sitter med informasjon, sitter kun på et slags råstoff. At folk med hjerteproblemer enkelt kan observere egen tilstand fordi de sitter på en privat EKG-maskin er derfor en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Men ifølge visse Helse 2.0-entusiaster er det likevel pasienten selv som skal fortolke og være «sin egen fastlege». Ifølge Teknologidirektør Tore Tennøe får vi altså et helt legekontor på innerlomma (inkludert lege og annen menneskelig kompetanse?). Sier du imot denne tankegangen, blir du lett stemplet som formyndersk. «Det er trist å se at norske leger mener befolkningen ikke kan forstå sine egne helsedata», skrev Per Hasvold ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin og Nard Schreurs, IKT-Norge, i Dagens Medisin 17. mars.

Som sagt, det er reelle muligheter for «empowerment» i den nye teknologien. Men en kritisk viktig forutsetning for makt er at man kan se hva som er relevant og signifikant ved dataene og kan stå for en beslutning basert på denne vurderingen. Leger har brukt mange år på å tilegne seg nok kunnskap til å kunne bedømme relevansen og signifikansen av helse-data. Likevel finnes i medisinen en gammel tommelfinger-regel som sier at leger ikke bør lege seg selv. Man trenger en annens kritiske blikk og omsorg i sårbare situasjoner. Den jevne pasient vil trenge en eller annen form for profesjonell støtte. Selv etter en lang utdannelse er det ofte vanskelig å tolke målinger, og leger føler ofte på avmakten som ligger i målinger med usikker relevans og de vanskelige dilemmaene målinger kan skape. Skal du gå videre med funnet og rekvirere nye tester og behandlinger – med de farene for kostnader og bivirkninger det kan innebære – eller skal du la være og risikere å overse noe relevant? Slik er medisinen absolutt hele tiden.

Falske alarmer. I medisinen er bevisstheten rundt farene ved å måle for mye økende (se for eksempel artikkelserier i BMJ og JAMA Internal Medicine og kampanjen «Choosing Wisely»). Denne voksende uroen over helsevesenets potensiale for «waste and harm» dreier seg blant annet om falske positive funn (målingen slår ut når det egentlig ikke er noe unormalt) og overdiagnostikk (påvisning av abnormaliteter som egentlig aldri ville blitt noe problem for pasienten, men som kan føre til kostbar og potensielt skadelig utredning og behandling). Disse problemene har vært store nok når måleteknologien stort sett har vært på legers hender; med «legekontoret på innerlomma» er det nærliggende å tenke at potensialet for skade og bortkastede ressurser vil øke enormt. Ingen tester er perfekte. Jo, flere målinger du gjør, jo mer støy og fare for feilmålinger generer du. Jo større blir faren for å måle frem bekymringsskapende falske alarmer. Disse problemet er også størst når man måler (eller «screener») friske fordi sannsynligheten for at det skal være noe galt med dem i utgangspunktet er lav. Og det er ikke først og fremst folk med kroniske sykdommer som er målgruppen for Topol og andre forkjempere for Helse 2.0. Det er nettopp de friske. I en befolkning som er relativt frisk fra før, skal det også mye til før en massiv og kontinuerlig selv-screening skal gi tilsvarende positive helseresultater. Pr. i dag tyder lite på at generelle helsekontroller av friske mennesker resulterer i bedre folkehelse. At elektronisk selvovervåking skulle representere en total omveltning i så måte, finnes det ikke belegg for. Samtidig kan et stadig fokus på eventuelle helseproblemer og risiko gjøre at spesielt de med hang til angst og bekymring mister sin generelle følelse av å være frisk (man må stadig motbevise at noe er galt). Man står i fare for å miste den innebygde selvtilliten til seg selv som kropp; det er det kvantifiserte selvet som har tatt over definisjonsmakten over hva som er god eller dårlig helse for deg. I 1988 skrev Arthur Barsky artikkelen «The paradox of health» i New England Journal of Medicine: Til tross for økte helseressurser, mer avansert teknologi og bedre folkehelse målt etter visse parametre, viste selve den opplevde helsen motsatt tendens. Ifølge Barsky var årsakene blant annet økt fokus på helse og bevissthet over kroppslige symptomer,  økende usikkerhet, sykeliggjøring av dagliglivet og urealististiske forventninger til at helseproblemer kan utryddes og unngås.

Men dette som bakteppe: Er det frigjørende å bruke store ressurser på å overvåke seg selv? Helsevesenet skulle vel være et middel til å leve et relativt sorgfritt og produktivt liv, ikke et mål i seg selv?

Datamaskin som lege? Ett spørsmål er om pasienten selv kan håndtere sine målinger, men på sett og vis er dette kanskje ikke det mest sentrale – lite tilsier at hverken pasienter eller leger skal kunne håndtere så mye data. I Helse 2.0-visjonens ytterste konsekvens er det derfor hverken du eller legen som skal kunne tolke dataene og fortelle hvordan du skal handle utfra disse. I stedet skal fremtidens eksperter være virtuelle doktorer på nett eller på en helse-app. Teknologirådet ser ut til å ha stor tro på dette. Som de skriver i sin rapport under overskriften «Hva kan vi gjøre i dag?» (s 36): «En ny trend er at disse ekspertene er maskiner, som IBMs superdatamaskin Watson, som kan diagnostisere resultatene og sette dem i sammenheng med andre resultater og siste nytt på forskningsfronten. Slik snur digitaliseringen kombinert med mobiltelefon og ekstrautstyr helsetjenestene på hodet.»

Det stemmer at det å utvikle informasjonsteknologiske analyseverktøy som kan tolke helsedataene og utgjøre såkalt «decision support» for leger – eller kanskje ta avgjørelser på liv og død helt selv – vil være et avgjørende steg i utviklingen av «den kreative destruksjonen». Ifølge Eric Topol og hans bok “The Creative Destruction of Medicine” er det én grunn til at Helse 2.0-revolusjonen vil fungere: At vi nå – allerede i dag – kan “digitalisere mennesker” (se det øverste utdraget her). Problemet med dette kjerneutsagnet hos Topol er imidlertid at det er feil, noe den amerikanske legen også til slutt innrømmer, (se slutten av dette essayet). Slike analyseverktøy kan i dag oppdage og diagnostisere tilstander med lett gjenkjennelige mønstre, og vil sikkert bli stadig mer avanserte, men vi kan ikke digitalisere eller digitalt representere hele, levende, biologisk integrerte mennesker i dag på en måte som gjør at at ulike symptomer og funn settes i en helhetlig sammenheng. Og løfter til tross, vi vet ennå ikke hvor prediktive (forutsigende) og brukbare fremtidens helse-modeller vil bli. Dagens verktøy for å regne ut helserisiko er ikke spesielt imponerende, som denne artikkelen i New York Times illustrerer. Det medisinen og enkeltpasienter står med i dag er en enorm evne til å generere usammenhengende data om ulike kroppssystemer med mer eller mindre (u)sikker betydning. En helhetlig «digital» biologisk modell for hvordan mennesker fungerer som kan integrere og gi mening til alle dataene er dagens fremtidsvisjon, det er ikke dagens realitet. Å late som det, enten du er amerikanske Topol eller det norske Teknologirådet, skaper en potensielt skadelig og kostnadsdrivende overtro med tanke på hva teknologien kan bidra med. I sin jakt på forståelse av og kontroll over menneskelivet, står biomedisinen overfor hele menneskets kompleksitet. Personlig, sosialt og kulturelt. Det dreier seg om en skapning som er en selvstendig aktør, som er selvbevisst, som handler etter det de opplever som meningsfylt, en svært sosial skapning som evolusjonært er kjennetegnet ved symbolikk og symbolsk samhandling. Å lage de nødvendige prediktive modellene av mennesker og deres helse er en enorm utfordring, kanskje helt umulig. Når Teknologirådet gir uttrykk for at en datamaskin som IBMs «Watson» – som har en med en innebygget algoritme som kan lese din helse og finne ut hva akkurat du trenger, og som skal kunne erstatte legen – er noe som hører hjemme under overskriften «Hva kan vi gjøre i dag?» fremstår det bare som naivt og kunnskapsløst.

Medisinsk totalkontroll. Og uansett om slike datamodeller – slike helseavatarer eller biologiske «selfies» som kan brukes til å spå hver enkelts helsefremtid og hvilken behandling vi bør ha – vil bli en realitet i fremtiden eller ikke, ser forsøket på å få det til ut til å måtte innebære en medikalisering og kontroll av menneskelivet i form av kontinuerlige målinger og vurderinger. Denne graden av kontroll setter den allerede betydelige medisinske tilstedeværelsen vi har i våre liv i dag fullstendig i skyggen. Kan du for eksempel tenke deg å gå med implanterte sensorer i kroppen for å overvåke og måle deg kontinuerlig? Eller at hjemmet ditt skal transformeres til en slags intensivavdeling full av sensorer som kontinuerlig sender helse-data via internett til et medisinsk senter? Hva vil vi egentlig her i verden? Hva er det gode liv? Hvem skal definere det?

Det bringer oss til spørsmålet om du nå blir fri fra medisinens makt. Uansett om apper og modeller av menneskelig funksjon virkelig fungerer eller ikke… Hvem er det som vil eie de enkelte analyseverktøyene – selve krystallkulene – som skal sitte i PCer og smarttelefoner? Hvem definerer hva som skal regnes som normalt når din virtuelle helse-selfie forteller at du er på vei til å bli syk? Hvem forteller deg egentlig hva du skal gjøre?

Svaret må være: Leger, forskere, helseindustri. Hvem ellers? Det er de som har samlet folkets helsedata, og som vil sitte med kunnskap som i innsikt. Du vil kunne måle deg selv, du vil kanskje kunne avlese en bedømmelse av helsen din på mobilen, og bruke dette til å utføre tiltak for egen helse. Sånn sett vil du kunne ta kontroll. Men du vil fortsatt ta vare på deg selv akkurat på den måten medisinen har definert som riktig. Kanskje vil noe makt kunne forsvinne fra den enkelte fastlegen og fra forholdet mellom legen og pasienten, men maktpersonen trekker seg bare et skritt tilbake, til selve utformingen av de verktøyene du lever ditt liv etter. Den mest effektive kontrollen oppnås når du får undersåttene til å kontrollere seg selv akkurat som du vil – samtidig som de har opplevelsen av kontroll og frihet.
Helsepaternalisten er ikke borte. Formynderen sitter i hver en app og ser ut til å kunne bli mer tilstedeværende i våre liv enn noen gang. Paternalisme 2.0. På godt og vondt.

Forskjell på «selv» og «selfie».  Dessuten forutsetter «Helse 2.0» ditt samarbeid, ikke bare i diagnostikk men i at du legger opp livet ditt etter det appen sier. Men det er ikke gitt at at folk flest vil legge om livsstilen eller ta medisiner som anbefalt bare fordi vi har mer nøyaktige risiko-prediksjoner og nye muligheter. En ting er å vite hva man skal gjøre, en helt annen er å gjøre det, noe som er en kjent sak fra helseforebyggende arbeid og andre sammenhenger i livet.

«Tunisia… Egypt…» Hvordan gikk det egentlig med den revolusjonen?

Den nye medisinen selges også inn som persontilpasset, men sannheten er også at din helseprofil alltid vil måtte sammenlignes med data fra andre mennesker med en lignende profil som din for å gi mening. Du vil altså fortsatt bli behandlet som andre som ligner deg, og ikke nødvendigvis etter dine dypeste, personlige behov. Og det kvantifiserte selvet er ikke egentlig et «selv». Det er verdt å merke seg at vi mennesker har en biologisk, evolusjonært betinget evne til å lese oss selv og andre. Det er det som ligger til grunn for det som kalles legekunst. Da folk i antikken dro til Orakelet i Delfi for å få råd eller profetier, ble de møtt med en innskrift i tempelets steinvegg: «Kjenn deg selv».

Men det er en biologisk forskjell på «Kjenn deg selv» og «Kjenn din selfie». Faktisk erkjenner Eric Topol dette poenget tydelig og klart (uten at han ser ut til å ta helt konsekvensen av det) mot slutten av sin bok «The Creative Destruction of Medicine«. Han skriver:

«Whatever digital tools are used to simulate and understand a human being, we will never fully replicate the individual, the person. The virtual human is not a real human. (…) No matter how comprehensively, deeply, and finely humans can be digitalized, the human factor and each person´s complexities cannot ever be fully captured; there is an intrinsic and critical chasm with reality. (…) Homo digitus will never equate with the individual. (…) Supercomputers and artificial intelligence are in the mix of how digital medicine moves forward, but maintaining the distinction between an individual and one´s avatar is not only possible but essential.»

Dette essayet er en lett videreutvikling av en versjon som ble publisert i Morgenbladet 23. mai 2014 under tittelen «Legen har fortsatt rett». Det er skrevet i samarbeid med Linn Getz og Irene Hetlevik, mine kolleger ved allmennmedisinsk forskningsenhet, NTNU.