Vi mennesker har mange nivåer av hjernefunksjoner som vi har arvet fra aper, andre pattedyr og det som mer primitivt er. Men det Eia og Ihle beskriver som det naturlige, er likevel ikke alt vår natur er.

Av: HENRIK VOGT

(Denne artikkelen ble publisert i Minerva 3. desember 2014, les artikkelen på Minservanett.no her).

Å hevne eller ikke hevne, spør Ole-Martin Ihle og Harald Eia i Minerva 24. november. Viktig spørsmål og Eia og Ihle har mye vettugt og interessant i si om temaet. De ender også på veldig sympatisk vis med å argumentere for at nei, vi trenger faktisk ikke å hevne oss så veldig. Menneskenaturen er ikke hugget i stein, konkluderer de, og vi kan få et humant rettssystem.

Men for Eia og Ihle er veien dit hindret av noe. Hva er det de fremstiller som en hindring? Jo, vår natur, og det medfødte som er nedfelt gjennom evolusjonen. Og ikke minst er hjernen, som gir oss instinkter og magefølelse, en hindring. Denne fremstillingen er etter mitt syn problematisk.

Ifølge historien Eia og Ihle forteller har mennesket gjennom den lange evolusjonen utviklet en hjerne som instinktivt vil straffe. Og fordi mennesket har vært et svært sosialt dyr, vil hjernen straffe forbryteren selv når det er andre som rammes – et såkalt tredjepartsinstinkt. Det kan være mye i dette, men det er noe som skurrer i fortellingen. Ett sitat er illustrerende:

Når du ser mannen i kiosken stjele penger av den eldre damen, gjør hjernen din en intuitiv beregning av hva som er en rettferdig straff. (Min utheving).

Hva skurrer? Hva er det som har et lite element av såkalt “nevrotull”?

Jo, det er som om hjernen er en selvstendig aktør. Den gjør ting; den beregner og bestemmer våre hevnbehov. Tilsynelatende helt uavhengig av oss. Eller jeg.

Hva er dette? Jo, det er det gode gamle grunnlagsfilosofiske, metafysiske skillet kropp vs. sjel – eller ”soma” vs. ”psyke”. Det arter seg her som et skille “hjerne” vs. “du”. Hjernen er “soma”, og forbundet med naturvitenskap og evolusjon mens du eller vi på et vis blir forbundet med en psyke eller sjel – som også er forbundet med myke humanistiske fag, for eksempel deler av moderne kriminologi.

Formet av steinalderen?  
Hvor kommer så denne innflytelsesrike hjernen fra? Jo, den kommer fra evolusjonen; den er genetisk betinget. Og ifølge den spesielle evulosjonspsykologiske tankegangen Eia og Ihle ser ut til å følge, er det slik at hjernen er formet av steinalderen. Denne steinalderen ga oss helt andre utfordringer enn i dag. Like fullt, fra du unnfanges, så blir hjernen din ubønnhørlig programmert av steinaldergenene dine, og fungerer deretter som en slags computer som forteller deg hva du skal føle basert på informasjon om verden. Denne steinalder-computeren, denne maskinaktige tingen inni oss, definerer hva som er naturlig og kalkulerer blant annet hevnfølelsen din.

Problemet i dag, ifølge Eia og Ihle, er imidlertid at denne resulterende hevnfølelsen ikke er tilpasset nåtidens samfunn. Akkurat i dette tilfellet, skriver de, er det slik at den var tilpasset et stammesamfunn der alle kjente alle, så den potente hevnfølelsen ble den gangen avkjølnet av at forbryteren og de straffende hadde et nært slektskap. Men i samfunn der slektsskapsbåndene er svakere (som vårt), blusser hevnen opp. Hjernen slår til! Eia og Ihle forteller:

Hjernene våre, som var laget for å være relativt tilgivende overfor gruppemedlemmer man kjente, begynte nå å straffe forbrytere man ikke kjente, og ikke sto i et avhengighetsforhold til. Forbrytere ble behandlet som om de var fra en utgruppe, og straffeutmålingene ble uforholdsmessig harde. (…) Våre medfødte straffeintuisjoner fungerer altså ikke optimalt i en moderne verden full av fremmede.

Men så ender altså Eia og Ihle – til tross for denne hjernen og dens medfødte straffeinstitusjon – opp med å støtte et system som ikke gir etter for instinkene og magefølelsen, og i stedet er forbundet med intrikate sosiale institusjoner og en rettsstat som toner ned hevnen. For det er, ifølge Eia og Ihle, til syvende og sist slik at det “absolutt ikke er noe selvsagt ved at samfunnet bøyer av for våre medfødte følelser og behov.” Og, det er gode grunner til at ”vi nettopp ikke bør lytte til vårt naturlige behov”. Selve rettsstaten “er på mange måter et forsøk på å legge bånd på vår naturlige hevngjerrighet.” (Mine uthevinger).

Lang evolusjonshistorie 
Hva er skjedd? Det er til sist som om noe, eller noen, tar over for hjernen. Som om det er en annen aktør i rommet. Denne aktøren er vi. Og spesielt er dette vi-et for Eia og Ihle kjennetegnet ved vår rasjonalitet og kjølige kalkuleringer. Men hovedpoenget er at, for dem, er dette som gjør at vi kontrollerer hevnbehovet noe som ikke synes like naturlig. Det er snarere noe litt unaturlig eller overnaturlig. Det er med andre ord sjelen som er ute og går igjen.

Men er det egentlig slik det har vært og er?

De færreste – og sikkert heller ikke Eia og Ihle – tror vel i dag egentlig på noe skille kropp vs. sjel eller hjerne vs. “vi”. Så det må i utgangspunktet bety at dette “vi-et”, “jeg-et”, det rasjonelle og det kulturelle som temmer hevnen representerer noe like naturlig som “instinktene”, “følelsene”, “behovene” og “magefølelsene”. For all del: Eia og Ihle har helt rett i at disse magefølelsene og instinktene er viktige aspekter av vår natur. Det stemmer at vi mennesker har en lang evolusjonshistorie, og mange nivåer av hjernefunksjoner som vi har arvet fra aper, andre pattedyr og det som mer primitivt er. Det stemmer også at vi har evolusjonært betingete potensialer og begrensninger som er lagt ned i stammesamfunnet. Men det Eia og Ihle beskriver som det naturlige, er likevel ikke alt vår natur er.

For det som også kjennetegner oss som art, er nettopp evnen til å overstyre andre instinkter og magefølelser, og å bruke vårt språk og vår evne til samhandling til å bygge avanserte sosiale, symbolbaserte systemer som gir oss stor fleksibilitet og kreativitet. Og det er ikke sånn at disse kulturelle og kreative evnene er noe nytt og unaturlig. Tvert imot. Det er nettopp disse som definerer vår natur når man sammenligner oss med andre arter. Rent anatomisk er de muliggjort av hjernens forstørrede pannelapp, som vokste fram med vår art for rundt 200-100 000 år siden.

Englepotensiale 
Med andre ord: Disse evnene, og genene og hjernefunksjoner som muliggjør dem, har vært der hele tiden, i stammesamfunn og steinalder, like mye som mer primitive instinkter. De kan nok på mange måter få en mer slående utfoldelse i dag, men de er ikke nye. Så sterke er disse evnene at de også kan komme til uttrykk på måter som kommer i konflikt med andre sider ved vår natur, la oss si en tilbøyelighet til hevn eller aggresjon. Men dette gjør dem ikke noe mindre naturlige enn disse andre aspektene. Disse aspektene ved menneskenaturen kan imidlertid virke så påfallende sammenlignet med naturen forøvrig at det kan virke som om det er noe unaturlig, engleaktig eller guddommelige over dem.

Dette er nok også en av grunnene til at skillet kropp/sjel er vokst frem. Kanskje er det også litt derfor evolusjonspsykologen Steven Pinker (som Ihle og Eia har vært sterkt inspirert av) benytter ordet “engler” når han skal beskrive vårt potensiale for ikke-vold i boken “The better Angels of our Nature”?

Uansett er det på tide (ikke minst språklig) å tydeligere innlemme disse “englepotensialene” i hva vi oppfatter som “biologien”, “vår natur”, “det medfødte” og ikke minst forene hjernen med det levende, hele, kreative og meningsskapende mennesket.

(Referanser: Selection in modern evolutionary biology, learning and culture. Sketches for a philosophy of interdisciplinary science of behavior (Øystein Vogt 2011), Creating Consilience (Edward Slingerland og Mark Collard 2011), Varieties of Evolutionary Psychology (David Buller 2008), Incomplete Nature (Terrence Deacon 2012), Maps of Time: An Introduction to Big History (David Christian 2011), Adapted to culture (Mark Pagel 2012).)