Mens Johaug-saken er en tragisk feil, er astma-saken i norsk langrenn det nærmeste vi kommer en doping-sak som virkelig bør svi i skinasjonens sjel.
Av: HENRIK VOGT
Faksimile av sak i Dagbladet 10.september 2016.
Det hevdes at Johaug-saken er ti ganger verre enn astma-saken med Sundby i spissen (se f.eks Ola Bernhus i Aftenposten). Jeg skjønner at regler er regler og at det må reageres. Jeg skjønner også at Johaug-saken kan utnyttes mer av sure polakker, russere og medaljehungriga Søte Brødre, og at den i praksis skader omdømmet mer. Men med mindre denne tuben med leppesalve er et skalkeskjul for noe mer (noe som er usannsynlig), mener jeg det er feil. Astma-saken i norsk langrenn er mye verre enn Johaug-saken. Den sier mer om tvilsomme holdninger.
Jeg er jo normalt opptatt av medikalisering og «menneskeforbedring», og hvordan idrett og medisin i tospann har drevet denne utviklingen fremover. Se for eksempel denne saken om Usain Bolt i sommer. Men nå må jeg si jeg sier meg litt oppgitt over denne klønete «fillesaken» rundt Therese Johaug. En legetabbe fra en kollega (som forøvrig fortjener andre kollegers menneskelige støtte i denne perioden, alle kan gjøre feil). Hvis norsk langrenn doper, skjer det så mye mer subtilt og profft enn dette.
Og, som sagt, jeg synes astma-saken er mye alvorligere, og sier mye mer om det problematiske ved norsk langrenns syn på kropp, helse og hva som er greit å ty til medisinsk. Den mest megetsigende artikkelen til nå i astma-saken som illustrerer hva jeg mener har vært et Dagbladet-intervju med Simen Andre Sveen. Sveen er både medisinerstudent og toppidrettsutøver i langrenn.
Sveen forsøker i intervjuet å berolige og forklare hvorfor alt dette med astmabehandling egentlig er ok, men ender istedet med å illustrere hva som er så problematisk, både med toppidrett og medisin: De tenderer til å sykeliggjøre og gjøre kroppen om til en medisinsk kamparena i jakten på perfeksjon.
For ifølge Sveen er det nemlig slik at «alle beveger seg mot astma». Holdningen i norsk langrenn er (ifølge Dagbladet) at «ingen har helt perfekte lunger. Ingen har 100 prosent ‘friske’ lunger.» Alle er litt syke, eller «suboptimale». Nemlig. Alltids et rom for forbedring. Spesielt fordi det er så tøft i toppen, og man sliter på kroppen, så argumenterer man med at det greit å ta medisin for å være sitt «sanne jeg». Slik omkonseptualises det å drive med medisinsk forbedring av kroppen til å drive med «normalisering», sykdoms- og risiko-bekjempelse.
Det er nesten som at Magnus Carlsen skulle ta litt Ritalin og argumentert med at «alle sjakkspillere tenderer mot ADHD; man blir så sliten i hodet av alle de lange partiene; jeg må få lov til å ta litt for å komme meg opp på normalen min, mitt sanne jeg, mitt egentlige potensiale». Og selvfølgelig, man trenger ikke ha diagnosen en gang; det er alltids et rom for forbedring (velkjent tanke på amerikanske college der man knasker ADHD-medisin i jakten på A). Det er selvfølgelig også grenser for hvor smart du kan bli av amfetamin-lignende stoffer, men, du vet, bare en knert for å ta bort «tendensen til ADHD». Ikke veldig betryggende filosofi, mener jeg. Ikke idretten verdig. Ikke medisinen heller.
Problemet er at dette er menneskeforbedring. Medisin-basert perfeksjonisme. Ved hjelp av medisin klarer man å drive på et nivå man ellers ikke ville kunne drevet. Og det er det vi helst ikke vil ha. Idretten er en symbolarena. Vi vil at det skal være mennesket og ikke medisinene som gjør at mennesket kan yte som det gjør. Hvis du driver kroppen din så hardt at du pådrar deg sykdom og risiko; hvis du trenger astma-spray som glider i luftveiene på grunn av belastningen, så er det kanskje en idé å ta det litt mer med ro og innse at du rett og slett ikke tåler kjøret? Grensene mellom «menneskeforbedring» og bekjempelse av sykdom er imidlertid i langrenn blitt meget utydelige. Det er helt sant at grensene mellom sykdom, helse og optimal helse er glidende i medisinen. Det betyr ikke at man skal bruke det som unnskyldning for å ty til medisinsk perfeksjonering. Jeg mener norsk langrenn i astma-saken roter farlig nær grensen til det umoralske, hvis ikke over. Og her gjør de det systematisk, og villet, som uttrykk for en generell holdning. Johaug-saken er jo bare tragisk i forhold og kan i verste fall ta fokus vekk fra mer problematiske saker.
Kanskje er det dette som er det fremste problemet med norsk toppidrett, at den leder til sykeliggjøring og medikalisering i jakten på det perfekte? Holdningen om at «alle tenderer mot astma, de perfekte lungene finnes ikke» er ikke akkurat uttrykk for en sunn sjel i et sunt legeme. Man må i stedet defineres som syk og i «risikosonen» for å henge med.
Forøvrig må jeg si jeg sympatiserer litt med Johaug nå, og sender en varm tanke. Vi snakkes hvis det viser seg at norsk langrenn virkelig doper. I mellomtiden er astma-saken det nærmeste norsk langrenn er kommet en doping-sak som virkelig svekker tilliten.
TWITTER: @henrikvogt
Henrik Vogt 
0 Comments