Det påsto gamle reklamer fra 1950- og 60-tallet. I hvilken grad skal vi medisinere oss til evig solskinn og et plettfritt sinn?

Av HENRIK VOGT og CHARLOTTE LUNDE

1957-ritalin-brighten-the-day-1957-ritalin-when-reassurance-is-not-enough-www-decodog-cominvenamphetamine2

Grensene mellom normalitet og sykdom flyttes, og kosmetisk psykofarmakologi forsvares av stadig flere. Gamle reklamer for ADHD-medisinen Ritalin sier noe om dagens utvikling.

(Denne artikkelen ble først publisert som kronikk i Aftenposten, 18. januar 2017).2017-01-17-vogt-lunde-et-lysere-liv-med-medisin

«Jeg vil ikke ha et samfunn der datteren min tar amfetamin for å få en sekser på eksamen», skrev lege Anders Danielsen Lie i Aftenposten i en debatt i januar 2017.

Ikke alle er enige med Lie. Kommentator i Dagbladet, Aksel Braanen Sterri, og filosof Ole-Martin Moen forener rusliberalisme og såkalt transhumanisme, en ideologi for «forbedring» av mennesket. «Lei av at studietiden går med til Facebook-titting? Ta en pille», oppfordret de i studentavisen Universitas i 2013.

I forrige uke gjentok Sterri sitt standpunkt i Aftenposten.

Denne holdningen er etisk tvilsom, men ikke overraskende. I en kultur hvor ADHD-medisinering etter hvert er blitt utbredt og hvor vi alle i økende grad bedømmes etter målbare prestasjoner, er det ikke uventet at stadig flere tenker slik.

I denne sammenheng kan eldre, amerikanske legemiddelreklamer for Ritalin gi oss verdifulle perspektiver.

ritalin-sparks

De gamle reklamene virker gjerne mer «ærlige» enn nye. De forteller om en tid da legemiddelet ble markedsført uten tanke på en spesiell diagnose. På 1950- og 1960-tallet ble Ritalin markedsført for:

  • Den deprimerte
  • Den overvektige
  • Den utkjørte moren med barn
  • Den humørsyke
  • Det urolige barnet
  • Den som ikke presterer
  • Det utrygge, gamle mennesket
  • Den kronisk utmattede
  • Den apatiske
  • … eller rett og slett «to brighten the day»

Dette illustrerer at det ikke stemmer at farmakologiske stoffer kun virker mot én spesifikk sykdom, slik mange tror. Ritalin ble for eksempel markedsført som appetittsenker.

I dag ansees reduksjon av appetitt som en bivirkning, en virkning vi ikke vil ha, spesielt ikke hos barn som etter hvert er blitt den største brukergruppen.

1958-ritalin-brighten-the-day-mother-and-child-prescriptiondrugs-procon-orgview-resource-phpresourceid005772

Prestasjonsfremmende

De gamle reklamene må leses som et uttrykk for en optimistisk tid der legemidler skulle løse livets små og store utfordringer. Mens det i flere år var nødvendig å vise til sykdom for å få brukt Ritalin, går utviklingen i dag igjen mot en utvidet bruk.

En undersøkelse blant leserne av prestisjetidsskriftet Nature viste for noen år siden at én av fem hadde forsøkt stimulerende midler for å øke sine prestasjoner. Stadig flere forskningsstudier fokuserer også på prestasjonsfremming, ikke sykdomsbehandling.

Akademisk doping har i flere år vært omdiskutert ved amerikanske universiteter og dopingtester før eksamen har vært foreslått.

Det er heller ikke uvanlig at studenter med en diagnose selger eller gir medisiner til medstudenter som ønsker å sjekke ut effekten.

1957-ritalin-when-reassurance-is-not-enough-www-decodog-cominvenamphetamine2

Langrenn og rusromantikk

Med stadig utvidede diagnosekriterier forvitrer grensene mellom hva som regnes som «sykt» og hva som er «friskt». Vi vil påstå at en økende grad av vestlig, medisinsk praksis nå handler om å døyve helt vanlige og normale livsproblemer.

Parallelt ser vi også i nasjonalsporten langrenn en diskusjon om det er greit å bruke astmamedisin i et intensivt forsøk på å perfeksjonere luftveiene hos allerede høyt ytende individer.

På mange måter viderefører den bevegelsen Danielsen Lie angriper en utvikling som medisin og legemiddelindustri har startet. Det er skjedd en alminneliggjøring i bruk av kjemikalier for å bedre livet; det er blitt en folkebevegelse.

I forrige uke fortalte Morgenbladet i reportasjen «En rusromantisk aften» om foreningen Emma Sofia som jobber for å øke tilgjengeligheten av MDMA .

Farmakologisk naivitet

Når denne type grupperinger nå fremmer ecstasy som legemiddel (og rusmiddel), risikerer de å gjenta feil og erfaringer som psykiatrien i dag er i ferd med å lære av.

Der psykiatriens forskere tidligere har hatt nære bånd til legemiddelindustri, ser vi i dag nye interessekonflikter. Forskning på for eksempel MDMA «crowdfundes» og utføres av den rusentusiastiske bevegelsen.

Denne nye folkebevegelsen risikerer også å la seg prege av en farmakologisk naivitet når det gjelder kjemikaliers evne til å løse komplekse, menneskelige problemer.

Ritalin kan igjen stå som eksempel:

Fra 1980- og 1990-tallet økte ADHD-medisinering basert på studier som både var kortvarige og undersøkte få mennesker.

I dag, etter at Ritalin er blitt brukt på millioner av barn, står vi overfor en gryende erkjennelse av at legemiddelet har dårlig dokumentert effekt.

En forskningsgjennomgang fra den velrenommerte Cochrane-gruppen konkluderte i 2015 med at evidensen er svak, og så påvirket av industrielle og profesjonelle interesser, at vi ikke kan være sikre på at Ritalin forbedrer livene til barn og unge med diagnosen ADHD i det hele tatt.

Andre vil med gode argumenter kunne hevde at det er liten tvil om at en viktig driver av ADHD-diagnostikk har vært at Ritalin faktisk kan gi bedret oppmerksomhet og mindre uro. Men der grunnlaget for å si at medikamentet kan har slik effekt på kort sikt er til stede, finnes det ikke god dokumentasjon for at medisinen faktisk hjelper på lang sikt.

Markedsstyrt etterspørsel

Bak kjølige, vitenskapelige spørsmål om effekt ligger det også etiske problemstillinger. Hvor går grensen for hva som skal fikses farmakologisk? Når skal vi si at mennesker er bra nok som de er?

Til slutt illustrer reklamene tydelig hvordan markedet og samfunnsmessig behov former budskapet om hva legemidler hjelper mot.

Etterspørsel vil alltid gi et marked.

Dagens forsvarere av at legemidler bør brukes rekreasjonelt og prestasjonsfremmende vil bidra til å gi oss en stadig mer markedsstyrt medisinsk utvikling. Deres standpunkt er med andre ord ikke bare rusliberalisme, men også et forsvar for markedsliberalisme.

1966-ritalin-chronic-fatigue-depression-ciba-jama-www-bonkersinstitute-orgmedshowkidritchronic-html

Twitter: @henrikvogt og @lunde_charlotte

Advertisements