Kunne en god oppvekst gjort Anders Behring Breivik til en av de beste blant oss? Barn som bærer i seg kimen til katastrofe, kan også utvikle seg i uvanlig positiv retning. Forskerne kaller dem orkidébarn.
Av: HENRIK VOGT og CHARLOTTE LUNDE
Denne teksten er en gjengivelse av hovedoppslaget i Aftenposten A-magasinet 5. oktober 2012. Etter avtale med redaksjonen. (Faksimile: A-magasinet)
I 1983 kommer en kvinne opp bakkene til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) på Gaustad i Oslo. Med seg har hun sin sønn, Anders. Hun opplever gutten som aggressiv og klengete og har selv søkt hjelp. De blir der i tre uker.
«Anders fylte fire år på SSBU. Han ble testet i mange sammenhenger, og tilbrakte blant annet flere timer i lekerommet på SSBU. Anders kom inn i et værelse der det var en sandkasse, kasser med forskjellige leker, dukker og tegnesaker på et bord. Mot veggen sto «hele-verden-skapet», et skap med mange forskjellige figurer av dyr og mennesker: forskjellige folkeslag, soldater og indianere. Gjennom leken skulle gutten fremstille sin indre verden.»
Dette skriver Aage Borchgrevink i sin bok En norsk tragedie. Han siterer deler av psykiatrirapporten som tidligere ikke er blitt omtalt offentlig.
Henrik Vogt 